stedet mitt

Ekstemværet fortsetter å forkludre turen. I dag skulle vi egentlig gått opp til Nine Standards Rigg på litt over 600 m.o.h., en topp hvor det fra gammelt av er plassert ni store varder. Ingen vet hvorfor de er der, men de er ikke av nyere dato, det kan man se av gamle kart fra 1800-tallet hvor disse vardene er tegnet inn. Men altså, været. Problemet med dagens rute er at den vanskelig lar seg kombinere med et månedslangt regnvær som bare har eskalert i intensitet og vannmengde. I dag er det igjen flomvarsel på morgensendinga fra BBC, og folk blir faktisk rådet til å holde seg i heimen. Juhu, vi skal på tur!

Det kommer ikke på tale å gå til Nine Standards Rigg. Dette område er så vanvittig gjørmete at selv en tørr, fin sommerdag setter vandreres balanse- og byksekapasitet på en hard prøve. I itiniary'n vår er dette området omtalt på denne måten:





Vi skal ikke gå opp til Nine Standards (se bilde over). Hele området fra Kirkby Stephen til Keld er transformert til et eneste stort gjørmehull, og vi blir nødt til å velge den letteste ruta til Keld; landeveien.

Jeg skal ikke dvele ved den opplevelsen. Det plasket ned hele veien og regnet var så kraftig at vi måtte skjerme ansiktet så godt vi kunne ved å snøre oss inn i hetta og se i bakken. Det var derfor meget begrenset hvor mye vi fikk med oss av the "scenery".



Keld er grønn og grå. Intenst grønne marker etter den lange regnperioden og gamle, grå steinhus. Keld Lodge er et av disse gamle steinhusene og vi ankommer ganske tidlig på dagen, rundt 12.30. Stedet reklamerer med en vennlig atmosfære, og det stemmer til fulle! Utrolig hyggelig personale. I den ene lille stua ut mot veien er et par kvinner i full sving med å plassere bøtter, plastskåler og håndklær i vinduskarmen. Ho ho, det regner virkelig rett inn i vinduskarmen, ikke bare noen tilfeldige drypp, men regn! Jeg spør om dette er et problem som oppstår hver gang det regner, men nei, det har faktisk aldri skjedd før. De virker ganske sjokkskadde begge to.


Og hvem skulle tro at det var i Keld - in the middle of no where - hvor jeg får den første positive responsen på standardspørsmålet mitt: Do you have wifi? Og jadda, visst hadde Keld Lodge wifi til meg! Verten skriver ned et passord og jeg rigger meg til ved langbordet i den ene stua. Flere i gruppa ytrer ønske om å få sjekke epost i løpet av dagen, så når rommet er klart lar jeg pc'n stå igjen i stua til fri benyttelse. Jeg vil i følge verten neppe få noen kontakt med verdensveven der oppe under taket hvor rommet mitt befinner seg. Altfor tykke vegger.

I Keld Lodge har jeg det minste rommet på hele turen, det er ikke en gang plass til nattbord der og brettet med tekoker og et utvalg med drikker står plassert i vinduskarmen. Det er et lite hjørne med do og vask der, men ingen dør. Rommet inneholder likevel alt jeg trenger.




Status:
Fremdeles ikke antydning til gangsår
Tørre klær, tørre støvler
Formen er bra
Kneet blir stadig verre og gjør nå vondt også når jeg ligger

Det hadde gjort seg med litt solskinn i morgen, gitt.

GODTERITUR

Sist torsdag ettermiddag var vi på adventstur sentrum, Julia og jeg. Det har vi gjort hvert år helt fra Julia var liten. Nå er hun 19 år og adventsturen er blitt en umåtelig viktig tradisjon. Som de fleste andre tenner vi lys hver søndag i advent. Vi lager kakao som inntas med rause mengder krem, og den drikker vi av julekrus som er samlet inn gjennom mange år fra diverse julemarkeder i Tyskland, de fleste fra Hamburg og Hildesheim. Adventstaken vår er av tung messing, med en rund skål i midten og med fire fordypninger til lys langs kanten. Den skåla fyller vi med godterier, og da helst godterier som er litt forseggjort og med lekker innpakning.

Det er nettopp innkjøp av dette godteriet som er hovedmålet for den årlige adventsturen vår. Opprinnelig besøkte vi en liten nisjebutikk som hadde spesialisert seg på delikat godteri, såvel hjemmelaget som fabrikkprodusert, men da denne opphørte å eksistere for noen år siden måtte vi finne nye steder å jakte på det ultimate adventssnopet. Vi fant egentlig ikke noen butikk som utmerket seg, men vi handler på litt forskjellige steder, plukker litt her og plukker litt der.

Som i fjor skal vi på førjulstur til København, - og nå er det ikke mange dagene til! - og det meste av godteriene vil bli innkjøpt der. På sjokoladebutikken i Hovedbanegården, blant annet. Likevel må vi kjøpe inn litt godis, i hvert fall så vi har til 1. søndag i advent som er i morgen. Andre ting vi pleier å handle inn er lys til staken, servietter og som regel noe pent innpakningspapir eller gaveesker/poser pluss det vi måtte mangle av bånd og småpynt til pakkene. Enkelte år kjøper vi også inn julepynt, som regel bare én ting som vi liker begge to.


THE SAME PROCEDURE...

Og så er det kafébesøk. Den samme kaféen hvert år, selvfølgelig. Til og med det meste av menyen er fast fra år til år; varm sjokolade med krem til begge og kakemann til Julia. Jeg er en anelse mindre rigid og veksler mellom smørbrød, ciabatta eller kake. Sa jeg vi alltid sitter ved det samme bordet? Nei? Ok, vi sitter alltid ved det samme bordet. Og hvis noen lurer på om det alltid er ledig, så har det altså vært det til nå bortsett fra én gang. nuvel, det gikk på et vis det også. Å sitte ved et annet bord, mener jeg.

Denne tvangsmessige atferden manifesterte seg til fulle det året jeg holdt på å velge feil vei ut. Denne kaféen har nemlig en og en halv etasje hvor to trapper fører opp til den delen som ligger øverst. Én trapp på hver side av lokalet. Det året alt holdt på å gå så fryktelig galt samlet jeg sammen bæreposene våre etter at kakao og mat var fortært, og begynte å gå mot den ene av de to trappene.

Mamma! Neiiii! Du kan ikke går deeeer!
Jeg snudde meg mot en desperat Julia med kakaobart som sto og veivet med armene ved bordet vårt.
Huh? Er du ikke ferdig?
Jo, men du må ikke gå i den trappa! Det er ikke vår trapp! Vi pleier jo alltid å gå ned den andre! Vi skal gå ned deeeen!
Den hysteriske ungen peker i motsatt retning.


Man føkker ikke med tradisjonene.

Det var en fornøyelse å strikke dette sjalet, og med kombinasjonen Evilla og Alpakka blir dette et godt og varmt sjal til kalde vinterkvelder. Hvor mye som gikk med av Evillagarnet vet jeg ikke, disse nøstene er jo gjerne store som håndballer når man først gidder å nøste dem opp, og de varer og varer og varer... Det gikk imidlertid fem nøster Drops Alpakka. Nakkesiden på sjalet måler 220 cm, og fra midten av nakken til spissen midt på ryggen er det 98 cm.

Jeg har veldig mye Evilla liggende, mye høstfarger - og det til tross for at jeg har strikket 3-4 flower basket sjal i dette garnet - og kan godt tenke meg å strikke flere Levinasjal. Vi får se hva det blir til. Først må jeg ha noen julegaver i boks.

En av høvdingens spesialiteter er gresskarsuppe i ulike versjoner. Flere monstergresskar i hagen har øyensynlig trigget den kreative delen av høvdinghjernen. Denne suppa var så god at den fortjener en egen bloggpost. Akkurat hvordan han lager disse suppene sine vet jeg ikke, men jeg fikk da ut av ham at dagens flytende underverk er velsignet med en anelse fløte. Og med tilbehør som gresskarolje på toppen, pluss en liten håndfull ristede gresskarkjerner, var dette dagens lille munnfull av lykke.

Nå følger et par usannsynlig våte etapper. De er så våte, og lager så mye krøll langs Coast to Coast trailen - og overalt ellers - at vi ikke kan gå den opprinnelige løypa, men må finne alternativer. Alternativer som reduserer
faren for å bokstavelig talt drukne i gjørme. Da sola igjen begynner å vise seg og vi skal gå fra Keld til Reeth etter at disse to dagene med ekstremvær er over, ser vi oversvømte marker og skummende, skittenbrune elver hvor veltede trær jevnlig er dandert langs elvebredden. Vi tror først markene er små sjøer, vi har jo ikke vært her før og vet ikke bedre. Men nå har jeg hoppet litt fram i tid, og hopper herved tilbake til Shap. Og regnet.

5th to 8th: A deep area of low pressure moved north-eastwards across south-west England later on the 5th, to become slow moving across the Midlands and eastern England on the 6th and 7th, before finally moving out into the North Sea on the 8th. This brought periods of heavy and thundery rain during the period to all parts. Flooding reported in south-west England on the 5th and in north-east England on the 6th. High 48-hour rainfall totals in Northumberland on the 5th/6th, with Chillingham Barns recording 158.3 mm and Morpeth Cockle Park recording 151.5 mm, both having return periods over 200 years. (metoffice.gov.uk)

Etter å ha sett værmeldinga kvelden før, og etter å ha tatt en titt ut vinduet, (ha ha, som om det var nødvendig hvis hørselen var noenlunde intakt) vurderte jeg ikke en gang å ta med kameraet på dagens etappe. Til tross for at sekken var beskyttet av regntrekk. "Very heavy rain" uten stopp i 32 km kan umulig være bra for et gammelt kamera uten værtetning. Benytter meg igjen av Brians solskinnsdager i 2005 for å illustere litt.

Jeg kommer ikke til å skrive utførlig om disse to etappene. Lite skjedde, og vi gikk mest på autopilot godt pakket inn i gore tex burkaene våre og med bøyde hoder for å beskytte ansiktene mot griseværet Landskapet var rolling, men besto ikke bare av beitemarker. Det var likevel ikke variert nok til å vekke oss opp fra autofokusens sløve dvaletilstand. Det høljet.

Litt limestoneplatå, litt lyng, litt beitemarker, litt vei. Vi går samlet i dag, og med den jevne, men målbevisste marsj-farten som kjennetegner et modus hvor automatikken har tatt over. Vi passerer Robin Hoods grav, men vi tar oss ikke tid til å gå den ekstra lille omveien i uværet. Vi bare går og går, ser fram og ned, og håper å rekke fram til Kirkby Stephen før butikkene stenger. Det finnes en liten outdoor shop der, og et par stykker har behov for å oppgradere utstyret. Selv er jeg på jakt etter et apotek, kneet blir bare verre og nå gjør det vondt også på flater, og ikke bare i nedstigninger. Nå gjelder det å bremse litt opp i utviklingen, litt gel og en støttebandasje bør gjøre susen. Ikke at det kommer til å bli bedre, tvert imot dette kommer til å bli mer og mer plagsomt for hver dag, men kanskje minst mulig verre?


Vi rekker såvidt den lille byen Kirkby Stephen mens butikkene fremdeles er åpne, og etter å ha slengt sekkene fra oss i de koselige rommene i Jolly Farmers, sprer vi oss utover hele "main street" for å sikre at uoppfylte behov blir oppfylt. På min liste står apotek, (gel og støtte til kneet) minibank, som forøvrig er en sjelden innretning på mindre steder, bokhandel (ny Peter Robinson bok) og en vanlig grocery store for påfyll av energy bars, frukt og nøtter. Pluss litt treats etter dagens våte eventyr: Gulrotkake, vannbakkels og et par ekstra sandwiches.

Det er med intense sukk av velvære jeg slenger min slitne, men nydusjete kropp på det myke sengeteppet i et av Jolly Farmer's koselige loftsrom. Med kakao, kaker og fjernkonrollen innen behagelig rekkevidde. Life's gooood!

Er endelig ferdig med et par lys rosa pulsvanter strikket i Kid Silk Haze på pinner nr. 2,5. Mønsteret er egenkomponert og består av perlestrikk og vrangborder. Vrangbordene kan brettes opp eller de kan være som de er, alt etter behov og klima.


Ble så vanvittig inspirert av Lise og hennes Levinaprosjekter at jeg la eskimogenseren til side og la opp til et Levinasjal. Jeg elsker virkelig å strikke sjal, og dette sjalet er herlig enkelt å strikke. Garnet jeg bruker er én tråd Evilla kunstgarn og én tråd Drops Alpakka. Pinner nr. 5.

På italienskkurset i går snakket vi mafiaens historie. Om hvordan mafiaen i begynnelsen ble sett på som frigjørere og beskyttere av småfolket i de sicilianske fjellene. Snille mennesker som forsvarte bøndene mot adelens nykker og regjeringens luner.

I Bergen er det også snille mennesker. De deler ut gratis heroin til tenåringer.

I kiosken på jobb selger de Dumle iskrem til 8 kr. Før 23 kr. Jeg gaper og spreller.

To små nyyydelige marsvingutter som skal holde Ikke Fullt Så Lille Svin med selskap om ikke så lenge. Litt lenge er det kanskje og vente, de to små må være hos svinemamma til litt ut i desember. Men de kommer hjem til jul!



De er av rasen Teddy og oppdretter er Linda Furuhaug som driver Mia's Marsvinoppdrett. Stikk innom siden hennes og bare nyt synet av alle de flotte svina! Og klikker du deg inn på "Nyfødte" garanterer jeg at du smelter!

Vi forlater hyggelige Beech House i 8-tida om morgenen. Jeg hadde glemt å legge inn bestilling på lunsjpakke dagen før, men landlady Lynn bare vifter bort beklagelsen min. No problem what so ever, love! Og jeg trenger virkelig en massiv lunsjpakke, dagens etappe er ikke all verdens lang, ca. 25 km, men den vil ifølge Scott føles mye lenger. Fram til nå har etappene vært preget av mye opp og ned, og det vil også i aller høyeste grad kjennetegne første del av dagens etappe. I dag vil vi nemlig passere coast to coast turens høyeste punkt, Kidsty Pike på 780 moh. Etter å ha klatret noen mindre topper først; Boredale Hause på 400m og the Knott på 739. Fra Kidsty Pike blir det så en ganske tricky og lang nedstigning til Hawesater på 250 moh. Men, sier Scott, når vi har gått i timevis oppover diverse fjellsider, scramblet oss nedover til vannet og endelig er nede på flata igjen, da er vi bare kommet halvveis. Vi har igjen et par timers marsj langs vannet, og så skal vi krysse det som på papiret vekselsvis kalles undulating og rolling farmland. You'll find the longest mile is the last mile in to Shap. It's endless. Sier Scott.

Været er sånn bob bob, uforutsigbart som vanlig, men ikke så aller verst da vi begynner stigningen oppover mot dagens topper. Det går lett og fint oppover, men jeg har merket at venstre kne begynner å være litt påtrengende tilstede under nedstigninger. Den tid, den sorg, nå skal vi oppover. Juhu! Etterhvert utvikler det seg til å bli en jakke av - jakke på - jakke av-tur. Never Rains in Southern California. Heldige dem.




Vi går langs fjellsida, på venstre siden går det bratt oppover og en halvmeter til høyre ligger det et hvitt, mykt boullsteppe et par meter under meg. Jeg vet at jeg stuper rett i døden om jeg faller utfor kanten på høyre side, men bomullsteppet gir meg likevel nok falsk trygghet til at beina ikke skjelver. Jeg ser antagelig ut som et vandrene Pisatårn der jeg griser meg inntil fjellsien til venstre for meg, og tenker store, skumle tanker om dødsstatistikker i fjellene i Lake District. Fytti faen, jeg er særdeles lite høy i hatten når det kommer til høyder. Høyder uten gjerder og god avstand til kanten.






Vi når etterhvert både the Knott og Kidsty Pike, men tåka gjør at utsikten er temmelig begrenset. Jeg benytter meg derfor av Brians bilder for å vise akkurat denne delen av etappa. Så begynner en ganske lang nedstigning til Haweswater, og jeg kjenner kneet mitt igjen, Vanligvis legger man jo ikke særlig merke til de enkelte kroppsdeler, men nå blir jeg altså gjort oppmerksom på at en liten del av kroppen ikke fungerer optimalt. Det lureste hadde da sikkert vært å sakke farten litt, roe ned og finne alternative måter å komme seg ned på. Ake seg på rompa i stedet for å hoppe og sånne ting. Det hadde nok vært det lureste. I stedet setter jeg opp farten og tenker at jo raskere jeg kommer meg ned jo kortere vil ubehaget vare. Og nå er det ikke lenger bare kneet som fucker opp, nå er himmelen gråsvart av tunge, feite regnskyer og det begynner å dryppe store, våte dråper. Etter litt innledende drypping blir regnhelvetet sluppet fri, det høljer ned så vannet smeller mot klærne og vi vekselsvis løper, hopper og aker oss nedover skrentene. Jeg er påtrengende pissetrengt, og da vi når bunnen roper jeg til Sam at hun bare skal fortsette, og så stuper jeg inn under et par grantrær. Et minutt seinere er jeg kliss klass våt fra livet til knærne. Urk.



Sam roper fra et skogholt som jeg skulle ønske jeg hadde sett et øyeblikk før. Der inne er det relativt tørt, og etter å ha pakket oss inn i det siste tilgjengelige ull/fleece-laget slafser vi i oss et par sandwich fra lunsjpakkene. Allan og Ian kommer etter en stund, men så tar det evigheter før resten dukker opp. Vi fryser til tross for ørten lag med ull, med en gang vi slutter å bevege oss kjenner vi kulda. En heller pjusket gjeng med walkers dukker omsider opp, og etter enda litt mer pause bærer det videre langs vannet. Og regnet stopper! Sola kommer fram! Vi kan pakke jakka ned i sekken! HURRA!

Den to timer lange turen langs vannet var riktig hyggelig, og ved enden stopper vi som vanlig opp og venter på de andre. Og spiser litt. The rolling farmland ligger nå foran oss, og vi tråkker i vei over den ene grønne bølgen av gress etter den andre. Jeg oppdager ganske kjapt at dette slett ikke er terreng som tiltaler meg, det er ganske kjedelig og alt regnet har gjort bakken så bløt at det føles som å gå i en endeløs myr. Bare steingardene og gjørmehullene gir oss litt avveksling, særlig gjørma ser ut til å være litt av en utfordring for the aussies. Stavene til tross, de virker temmelig hjelpeløse og lost når de skal krysse boggieland, og Sam og jeg står på andre sida og ler oss fillete samtidig som vi slenger over oppmuntrende tilrop.

En avveksling av en ikke fullt så hyggelig art er oksene. Jeg holder virkelig på å pisse meg ut hver gang vi krysser rolling farmlands med rasende okser. De står der på de kraftige oksebeina sine, og med de digre hodene lett senka følger de hver eneste lille bevegelse du gjør. Et lite snøft eller en løftet framfot og jeg kjenner hysteriet boble i meg. Boble seg på vei ut og opp og trigge alle tiders Fright, Fight or Flight-respons et sted langt inni en hjerne uten en eneste realistisk tanke igjen. Sa jeg Fight? Ha ha! Særlig! Jeg kliner meg skamløst tett inntil Allan mens vi passerer faenskapet, passer på å holde Allan som buffer mellom meg og det, og er brennsikker på at det svarte udyret der borte lukter frykten min. Til tross for at Allan forsikrer meg gang på gang at det kan udyret IKKE.




Rolling farmland, undulating farmland, vi trasker i vei og mister tellinga på hvor mange beitemarker vi har lagt bak oss. Vi startet en halv time før skjema i dag tidlig, likevel er det helt klart at vi ikke vil nå fram til Shap innen kl. 17.00. Trolig er det klatringen opp til Kidsty Pike og - kanskje i enda større grad - nedstigningen til Hawewswater som er skyld i dette. Vi når the River Lowther og passerer etterhvert også klosterruinene av Shak Abbey. Fra nå av går vi på asfalt fram til vertshuset The Greyhound. The longest mile. Joda, vi er rimelig trøtte nå, timene over myrete beitamark har sugd en god del energi ut av beina og vi er bare SÅ klare for dusj, mat og den ultimate myke-ullsokker-i-slippers-opplevelsen.

Vi peiser på i front, Sam og jeg. Ikke noe synging nå, vi har satt inn autopiloten og går med sjumilsstøvler bortover hovedgata i Shap. Greyhound ligger på andre siden av byen. Rart med denne autopiloten, når du slutter å kjenne etter om du er trøtt, har vondt eller er sulten, så får du følelsen av at du kan gå i dagevis uten stopp. Bare du ruller ned og stenger alt negativt ute. Sam og jeg trenger ikke stenge ting ute så altfor lenge, vi myser og skimter såvidt Greyhoundskiltet hundre meter borte i gata. Det siste stykket løper vi, og strekker armene i været som olympiske vinnere da vi når vertshuset temmelig nøyaktig kl. 18. Lykkelige slenger vi beina opp på picknikbenkene utenfor og snører av oss noen usannsynlig møkkete støvler før vi tasser inn til resepsjonen med støvlene i hånda. Vi blir vist til tørkerommet til og med før vi får tildelt rom. Greyhound er et vertshus for walkers.

Vi har gått i 10 timer. Samtidig har vi lagt Lake District og de høyeste fjellene bak oss. Vi er fremdeles i Cumbria, men nå kommer terrenget til å flate noe ut og bli mer "countryside" med bakker, skog, elver og etterhvert også den verste gjørma jeg noengang har opplevd. Det regner i England.

So far, so good. Hvis et lite svins "state of mind" kan måles ut fra graden av apetitt, da går det tilsynelatende greit med ham. Jeg synes likevel han er roligere, ligger mer inni huset sitt og ser litt lost ut. Han får ekstra mye kos nå, selvsagt. Eventuelt er det matmor som føler seg litt lost og har behov for litt ekstra svinekos.

Men Ikke Fullt Så Lille Svin har lysere tider i vente; to små svinebabys av rasen Teddy ankommer i desember, og da får vi krysse det vi har av fingre for at farsinstinktet til IFSLS kicker skikkelig inn!

Bildene er tatt i går.

Vi veiet ham i går, og han hadde da tapt en del vekt. Dette var en konsekvens av tannfeilen hans, han fikk ikke til å spise hvis jekslene ble for store/vokste i feil retning. Og han fikk jo også jevnlig behandling i full narkose for dette, litt oftere etter hvert som tida gikk og nå var behandlinga trappet opp til tre ganger i året. Neste behandling var planlagt i desember. Pga. vekttapet fikk han komme til hos veterinæren alleede i dag, og ble sjekket inn i dag tidlig for tannbehandling i narkose.

Telefonen kom like før lunsj. Lille Svin var slapp og hadde sovnet etter bare et halvt minutts narkose, vanligvis tar det 4-5 minutter før marsvin sovner. Det så slett ikke bra ut inni munnen hans, vonde og forvokste jeksler og nå også en del råttent. Veterinæren mente at det nå var mest humant å ikke la Lille Svin våkne av narkosen.

Jeg hentet ham i ettermiddag. Han lå så pent inni svineposen sin, med hodet litt til siden sånn som han pleier når han sover. I kveld får jeg finne en eske som han kan begraves i.

Det er en kort etappe vi legger ut på i dag, snaue 15 km. Føst en lang stigning langs Tongue Gill opp til Grisdale Tarn, så relativt slakt - ok, det er noen tricky partier også langs denne stien - nedover Grisedale Valley til Glenridding hvor neste overnatting er. Vi kommer nå inn i en periode hvor lavtrykkene for alvor preger England, hvor regnbøyene slutter å være regnbøyer og hvor til og med Allan gets his waterproofs on. Av den grunn får jeg ikke tatt noe særlig med bilder på denne etappen, (kameraet mitt er bare et vanlig kompaktkamera uten finesser som værtetning og annen beskyttelse mot regn) bare noen få i nærheten av Grasmere før selve stigningen begynner. Derfor kommer jeg til å benytte meg av Brians anseelige fotosamling og bruke hans bilder til å illustrere det meste av etappen til Glenridding.


I dag mister vi Kate. Hun startet sammen med oss ut fra Grasmere, men etter 10-15 minutter fant hun øyensynlig ut at nok er nok og returnerte til Red Lion. Synd, jeg hadde ikke inntrykk av at hun slet mer enn enkelte andre, men kanskje hun rett og slett ikke syntes dette var særlig gøy? Joda, jeg vet; det høres helt usannsynlig ut at noen ikke blir overstadig lykkelige av å gå tvers over et land hvor gjørme, regn, svette og gnagsår preger dagene, men så var vel Kate et av disse snodige menneskene som ikke ble merkbart lykkeligere av denne tråkkinga. Sånn kan det gå.

Igjen er jeg på tur sammen med Sam, Allan og Ian. Vi er begynt på stigningen og den er ganske snill til å begynne med. Stien er steinete og regnet gjør steinene temmelig sleipe på mange partier. Vi legger resten av gruppa stadig lengre bak oss, igjen er det trolig ikke marsjfarten som sinker dem, men kombinasjonen av terreng og vær. Jo høyere opp vi kommer desto mer blåser det, og jo tettere snører jeg båndene rundt hetta. Etterhvert transformerer jakka seg til reneste burkaen, en litt kort burka i gore tex. Jeg undrer på om det finnes? Burkaer i gore tex, altså?
Siste del av oppstigninga går over et parti som nærmest er en ur. Det blåser noe helt for jævlig her oppe og regnet føles som iskaldte nålestikk. Dette er norsk vestlandsregn i mars, dette råkalde, horisontale regnet som finner veien helt inn i blodårene dine og gjør deg så kald at du må tines opp i flere timer. Du valgte virkelig riktig dag å bryte på, Kate! Det er ikke snakk om å svette lenger, vi fryser seriøst mens vi kaver oss opp de siste metrene til toppen. Det beste middelet mot kulde er å øke farten sånn at man blir varm, men det er ikke mulig her i denne steinhaugen. Vi har nok med å sette én fot foran den andre, og plassere den riktig.

På toppen øker vindstyrken dramatisk, og vi speider desperat etter ly. Men det finnes ikke en gang noe som minner om busker her oppe, langt mindre trær. Den lave steingarden er det eneste som kan bremse vinden bittelitt, og vi huker oss ned mens vi forsøker å dekke kroppen med enda et lag ull. Av med jakka, den smeller i vinden og jeg er livredd for å miste den, tviholder på den med ene hånda mens jeg roter rundt i sekken med den andre. På jakt etter ull, ull, ull! Med frosne og vablete fingre er det mye vanskeligere enn det høres ut, og jeg forbanner de ubrukelige - og klissvåte! - hanskene mine i softshell. Vi får omsider på oss alle reservelagene, og kliner oss inntil stengarden mens vi venter på de andre. Begynner tenna å klapre kommer vi oss på beina og slår floke. Jeg har til og med tatt i bruk de ekstra sokkene jeg alltid har i sekken, de blir brukt som votter. Det hjelper ikke stort.

Den glade vandrer kalles jeg....Falleri...FALLERA!

Føkk.

Uendeligheten er over og flere klissvåte walkers velter seg over steingården. Vi hopper utålmodig opp og ned mens de endevender sekkene for å finne tørt, varmt tøy. Etterhvert som vi går nedover dalen løyer vinden, og regnet stabiliserer seg på et jevnt men pågående nivå. Jeg småløper i front sammen med Sam og vi synger Singin' in the Rain og Have you ever seen the Rain. Gene Kelly/AHA og Creedence, litt av en bredde. Denne sangaktiviteten som er så nært knyttet opp til vårt eget her-og-nå gjør oss barnslig fjollete. Jeg er igjen en tilnærmet lykkelig wandrer.



Vi venter som avtalt på de andre i et skoghold like ved hovedveien og klarer å holde det verste regnet ute. Siste halvtimen av etappen går langs veien til Glenridding og Beech House B&B. Lynn er verdens mest omsorgsfulle landlady og skrur på alt som finnes av radiatorer i huset. Her skal det tørkes. Anybody who doesn't have wet boots? Scott tittet spørrende rundt seg. Jeg rekker hånda i været og gliser. Støvlene er virkelig varme og tørre innvendig, og det kommer de utrolig nok til å være helt til jeg fyler dem med halve Nordsjoen på siste etappe.

Tørre støvler til tross, det føles fordømt bra å ha lagt turens kaldeste opplevelse bak seg.

Én eskimovott er ferdig, men jeg bommet en del på garnmengden som skulle til så nå har jeg ikke nok garn til vott nummer to. Det kommer til å gå med tre nøster i alt, men så har disse vottene en ganske lang vrangbord. Men fine blir de:



Fikk også bakt en marmorkake til farsdagen i morgen etter å ha søkt etter oppskrift på nettet. Den type kaker blir vel saftigere jo lenger de står, så det var en god idé å bake den i dag. Har planer om å lage enda en kake i morgen, da blir det eplekake. Sammen med iskrem er det noe av et beste som finnes! Det krever imidlertid at jeg holder meg langt unna fryseboksen med Dream Ekte Vaniljeis. Føkk, dette skulle jeg ikke ha skrevet. Nå har jeg bare kalde, deilige, iskremtanker i hodet. *sukk*