stedet mitt

Jeg er redd jeg må legge Evillagenseren på en aldri så liten vent. Garnet er jo tynt som sytråd, og med hundrevis av masker som skal føye seg pent sammen til et gjenkjennelig mønster så tar dette TID. Og det er greit nok, det. Ellers i året. Men ikke når jula nærmer seg. Jeg har en del julegaver som ikke er helt ferdige ennå, - når sant skal sies så er de fleste ikke en gang påbegynt - derfor må den uendelige historien om Evilla leve i uendelighet en stund til.


Jeg tar sjansen på at jeg ikke har gitt bloggadressa til venninnen som skal få skjerf i julegave. Modellen er Havskum fra Pinnsvindesign, men jeg strikker det uten perler. Garnet er Rowan Kidsilk Haze. Mønsteret er kjempelett, går bare over fire omganger hvor av kun én omgang krever at man kan telle til seks. Nydelig garn å strikke av, og det loer IKKE. Utrolig!
Pinner nr. 5.

Tenker å strikke pulsvanter til, kanskje med et innslag av lysere lilla som litt kontrast.


Og etter utallige forsøk med prøving og feiling så har jeg klart å lage noe som ligner maskemarkører! WHEEE! Jeg er helt grønn når det gjelder å lage ting med perler, snorer og alle de dingsene som jeg ennå ikke har utviklet et begrepsapparat for. Aner ikke om jeg gjør det riktig eller galt, (Tittei maskemarkørguru, hjelp?) men nå henger det i hvert fall en ved omgangens begynnelse på Evilla genseren.

Det tok ikke mer enn en uke i Bergen. Seks dager, for å være nøyaktig. Mer skulle det ikke til. Helt uten peer pressure, misjonering, trusler om tortur eller trekk i lønn utviklet det i løpet av oppholdet en slags lystig bobling under huden min, jeg gikk og smilte konstant og jeg begynte å synge. Riktignok inni meg, men til gjengjeld kontinuerlig. ...for hele Bergen vet at gullet ska heeem!

Dette er nærmest blasfemisk. Jeg mener, her bor man i en by som har fått laget sitt til cupfinalen i 2007, og så vet man verken når denne finalen skal avvikles eller hva trener'n heter. Jeg kjenner forresten ikke en eneste FKH-spiller av verken navn eller utseende. Huh? Har de også en sang? Herregud.

..byen e Bergen
og laget er Brann
stedet er stadion
så syng alle mann
HEIA BRANN, BRANN, BRANN, BRANN, BRAA-AA-ANNN
HEIAA BRAAA-AAANNNNNN




Uten press, uten påvirkning. Eller kanskje ikke. Hva vet man egentlig om menneskets motstandskraft overfor den mer subtile formen for hjernevasking? Den som henger fra balkongene og flagrer til deg? Som sjangler mot deg med det bredeste gliset i hele Bergen mens han snøvlerier til Sloop John B? Værkartet på TV2 fredag den 19 oktober som satte Bergen på temperaturkartet med en gullmarkør i stedet for den vanlige røde. Bildene, medaljene, supportereffektene som våker over deg mens du sover den siste natta på et gutterom på Osterøy? Førstesiden i BA lørdag morgen hvor en av byens prester står med et utstrakt brann-skjerf til overskriften: GUD ER GOD - BRANN ER BEDRE! Din unge slektning som tar toget sammen med deg fra Arna til Bergen på sjølvaste gull-lørdagen (som riktignok ikke ble så gullig at det gjorde noe, (og faen ta Ålesund!) men dog) og hjelper deg å plassere bagasjen på oppbevaringa for han forsvinner i en rød-hvit sky av entusiasme til fotballpuben?

Det er mens jeg går og rusler i Bergen sentrum denne gull-lørdagen at jeg kapitulerer totalt og helt uten forbehold. Jeg ser ser bekker, elver og til slutt hav av rødhvite mennesker, de bølger seg fram gjennom Marken, langs Lille Lungårdsvann, fra Sandviken, Nordnes og Løvstakken på vei til sine midlertidige oppholdssteder i påvente av at storskjermen skal slås på oppe på festplassen. De står i kø på Rema 1000 i Exebition for å kjøpe gullpils og de synger. Barnevogner, småunger, skoleunger, gamlinger, ungdom, familier. Hele Bergen er rød og hvit og hele Bergen bobler på høygir. Hele Bergen synger og hele Bergen vet at gullet ska hem.





Og gullet kom selvsagt hem. Hem til Bergen.

Uka i Bergen var hektisk, men meget inspirerende og lærerik. Min læremester er utvilsomt one of a kind, og da mener jeg ikke bare at hun oppleves som unik, hun er virkelig det. Når vi i tillegg klarte å utvikle så mye gjensidig nysgjerrighet og stimulans - i den grad at vi glemte klokka ved arbeidstidens slutt og ble sittende på hennes kontor og diskutere - og når vi under meningsutvekslinger fant så mange fellespunkter, (ok, les særheter om du vil) da har man funnet et menneske som beriker ens liv.

Etter at den seriøse delen av Bergenoppholdet var over for dagen, tok jeg buss ned til sentrum. Alt etter været hoppet jeg av ved Kalfaret eller jeg hang på helt til Strandkaien hvor hotellet lå. Ruslet mye rundt og så på arkitektur og fasader og tråkket gjennom trange, trange smug. Jeg er ikke noe shoppingmenneske, så jeg valgte mine butikker med omhu. Til gjengjeld er jeg forberedt på å bruke laaaang tid på gå gjennom utvalget, gjerne timer. Og når man kjenner sine svakheter og er fullt ut beredt på å gi etter for dem uten kamp, så kniper man gjerne inn på noe annet. Som mat. Jeg mener varm mat, spise ute og sånt. Rema 1000 på Strandkaien dekket alle mine behov i den retningen. Brød, frukt, ost, nøtter, kjeks, knekkebrød. Jeg hadde spiskammer i vinduskarmen, smurte matpakke før jeg dro til fakultetet og supplerte før jeg dro "hjem".

Hovedårsaken til denne nødvendige sparsommelighet var følgende:

Panduro Norli Pinnsvindesign

I tillegg tilbrakte jeg et par timer på Fretex i Gågaten, men selv om mye fristet - bl.a. en flott fjellanorakk - så passet ikke størrelsen. Flott butikk, forresten! Lagt opp mye mer som en retro-greie enn som den typiske Frelsesarméens Bruktbutikk i småbyer. Stilig!

Utbyttet fra Panduro var silkepapir i alle mulige farger, (til julegaver) juledekor og hamp i ulike tykkelser pluss en liten formue i treperler. De siste greiene etter bestilling fra Julia. Hun og Marius lager halsbånd, armbånd og diverse duppeditter av det.

Fra Norli kom jeg ut med fem bøker:

Faldbakken - Turneren
Faldbakken - Grensen
Alexander McCall Smith - The No. 1 Ladies' Detective Agency
Alexander McCall Smith - Tears of the Giraffe
Espen Haavardsholm - Tjue

Etter å ha lest Nattefrost, ble jeg klar over at Faldbakken er en meget dugandes krimforfatter, med troverdig persongalleri og spennende plot. Faldbakken er blitt en "må ha alle krimbøkene"-forfatter.

Alexander McCall Smith vil bli et nytt bekjentskap, en kvinnelig privatdetektiv med Botswana som arbeidssted har potensiale!

Espen Haavardsholms Tjue er en slags frittstående del 2 av Gutten på Passbildet.

Innholdet i posen fra Pinnsvindesign taler for seg selv:


Noro-garnet tenker jeg å strikke vest, lue og pulsvanter/votter av - får se hvor langt det rekker - og Rowan Kid Silk er hovedsakelig planlagt til diverse skjerf og pulsvanter i ulike mønstre og fasonger.

Og så; over til Evillarapporten:

Evillagenseren vokser ulidelig sakte, men det går framover. Jeg tror den får bli et lite evighetsprosjekt, for jeg må faktisk gjøre andre ting også for å få julegavene i boks.

Ja, for der er jeg nå. Og med nesten like god utsikt som på bildet. Som jeg forøvrig har stjålet på den generøse verdensveven. Har ennå ikke innstallert kamera-cd'n på laptopen, så ingen egne bilder denne gang. Evillagenseren vokser sakte, men tempoet vil sannsynligvis øke på når jeg er vel hjemme igjen på lørdag.

Jeg tilbringer dagene på Det Psykologiske Fakultet, avd. for biologisk og medisinsk psykologi, hvor jeg suger til meg kunnskap fra en utrolig dyktig og engasjert dame. Nydelig!

Ok, det var dagens tekst, må komme meg avgårde til bussen! :)

Nytt prosjekt: Genser i regnbuefarget Evilla, samme tykkelse som den jeg brukte til sjalene, nemlig 8/1. Dette er virkelig supertynt, og jeg tenker å strikke hele genseren på pinner nr. 2,5. For ytterligere å sprite den opp planlegger jeg å smette inn et eller annet mønster på deler av genseren. kanskje hele, men tror egentlig ikke det. Første innskytelsen var å lage et marsvinmønster, men de er så lite typiske disse svina, de blir liksom en klump uansett. En ugjenkjennelig sådan. Derfor har jeg tegnet en sittende katt som etterhvert skal få komme inn i regnbuegenseren min. Har lagt opp 276 masker, tenker å øke ut til 325 etter vrangbord. Dette blir veldig spennende, snakk om at veien blir til mens man går, men denne genseren kommer til å bli til mens jeg strikker!

...de varme halsers vinter. Evillasjalet i høstfarger er julegave, det er i likehet med det blå/turkise strikket på pinner nr. 4. Det er det tynneste Evillagarnet, 8/1. Skulle gjerne strikket et par pulsvanter og muligens en lue i samme garnet, men da med litt mer "hold" i. Har derfor såvidt begynt på en liten prøveklut, så får vi se hvordan lappen blir når den får en omgang i maskinen. Eller en ganske varm håndvask. Tenker at med litt lett toving kan jeg oppnå den fastheten og mykheten jeg er på jakt etter.



Jeg har kjøpt ny jakke. En sjokoladebrun i ullstoff med belte, og den er bittelitt lenger enn en dressjakke og kortere enn en duffel. Med en caps/skyggelue i brun cord (pluss det faktum at jeg kun bruker cordbukser i mørk brunt, konjakk, offwhite, flaskegrønt) trengte jeg noe friske opp antrekket med. Ha ha, som om det var vanskelig å finne! Med utallige rester tilgjengelig etter all sokkestrikkinga i ulike effektgarn ble mitt maniske skjerf født. Strikket i Fabel og Hundertwasser, pluss tynn Alpakka fra Drops. De ensfarga feltene er Alpakka. Skjerfet er strikket i bølgemønster på rundpinne nr. 4, - ja, det er dobbelt - helt uten telling av omganger eller festing av tråder. La bare den nye fargen over den gamle under trådskifte. Voila! :)

Jeg er så sulten! Og jeg som allerede har spist opp hele matpakka minus en appelsin og en fersken. Faktisk hadde jeg gjort kål på alle brødskivene, nektarinen og gulrøttene før kl. 10 i formiddag. Og når jeg står fast på ukas jobbprosjekt og forskningsansvarlig ikke er helt tilgjengelig for veiledning på en stund så kan man jo like godt blogge litt. Om sult og sånt. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg lurt på om jeg hadde bendelorm. Det er bare på formiddagen og tidlig på ettermiddagen at jeg er så fordømt sulten hele tida. Gnafse, gnafse, gnafse. Det går toppen en time mellom hvert måltid. Jeg må være hva Skårderud kaller en "beiter". Gnafs, gnafs, gnafs, det starter i 7-tida om morgenen og roer seg ikke før middagen er inntatt i 16-tida. Hele formiddagen går det unna med rugbrød, pålegg, salater, kokte egg, frukt, grønnsaker som gulrøtter, blomkålbuketter og i sesongen; sommerkål. Og er det kremet suppe på menyen i kantina så blir det gjerne en tallerken av det også. Om kvelden spiser jeg nesten ikke, kanskje bare en iskrem eller banan eller noe. Og det er jo bra. Jeg mener, det er jo grenser for hvor mange kilo mat man kan trøkke i seg på én og samme dag.


I dag skal jeg ut og spise middag med en venninne. Dette blir en skikkelig skravlemiddag av den laaaange typen, men vi har et hav av tid før vi skal tusle avgårde til kinoen. Vi skal se Bitre Blomster og Varg Veum. Kritikkene har ikke vært noe i nærheten av overveldende, - de fleste store avisene har vel lagt seg på en middelmådig firer - men so what? Jeg skal til Bergen om et par uker og vil gjerne ha litt Fisketorg- og Strandkai-stemning på plass.

Og Staalesen er jo rå, da!

Til tross for en god del feilskjær underveis - hovedsakelig på grunn av all spenninga under søndagens maratonsending fra VM i sykling - så ble sjalet ferdig søndag kveld. Garnet er Evilla og pinnene er nummer 4:




VM-sendinga begynte kl. 9.00 på Eurosport med opptak fra lørdagens U-23 ritt, som om mulig var enda mer spennende enn søndag landeveisritt for menn, og fortsatte via NRK2 og NRK1 i timevis helt fram til målgang i 17.30-tida. Noen turer inn og ut på kjøkkenet ble det, men jeg prøvde å holde det på et minimum. Dagen og helga var i sin helhet viet VM. Rart å se kjentsfolk bli intervjuet ute i løypa, pleier jo alltid å være med selv også. Vel, for å vri litt på jødenes "neste år i Jeruasalem"; Neste år i Varese!

Litt VM-snæks ble det likevel tid til å lage: