tirsdag, august 03, 2010

Impulstur til Gaustatoppen 1. august 2010

..


Det begynte som en fleip. Men på et eller annet tidspunkt begynte Inger å tenke: Hvorfor ikke? Jeg ble i hvert fall hoppende glad - og ikke så lite imponert! - da hun ringte lørdag og var innstilt på en aldri så liten topptur til Gaustatoppen (1883 moh). Fem timers kjøring, noen timers fjelltur, fem timers kjøring tilbake til Haugesund. Pytt, pytt, hva gjør man ikke for å komme på tur!

 Værmeldinga fra yr.no var ganske lovende, fin sol litt gjemt bak en hvit godværssky. Svak vind. Da vi dro avgårde i lille Atosen kl. 6 søndag morgen regnet det livlig på vestlandet, men det heftet vi oss ikke med, vi skulle kjøre fra gråværet. Og noe bedre ble det østover, men ikke totalt væromslag. Og da det fremdeles kom noen regnbyer da vi nådde Rauland, sendte vi onde tanker til yr.no. For Inger er belønning i form av utsikt en del viktigere enn for meg, jeg synes vandringa mot toppen er belønning i seg selv og tar utsiktsvær som rein bonus, men da vi nådde parkeringsplassen ved Stavsro (1173 moh) hadde vi ikke særlige forhåpninger om utsiktsbonus. Riktignok var det opphold da vi starta, og tåka holdt seg på avstand, men været var så skiftende at vi måtte ta høyde for det meste på vår vei mot toppen. Innpakka i ull og gore-tex, med vottene lett tilgjengelige øverst i sekken og buffen beskyttende over øra, la vi i vei oppover på fin sti. Den stien varte imidlertid ikke lenge, resten av turen gikk vi i stein og ut. Og med unntak av et kort stykke som var tilnærmet flatt, gikk det oppover hele tida.

Vi starta fra parkeringsplassen ved Stavsro..

..hvor vi ser stien som reine motorveien innover


Motorveien tok raskt slutt, nå ble det ur og stein og
Inger kjenner det er på sin plass med en liten pustepause



Det kan høres slitsomt ut å gå i slikt terreng, men fjellet var overraskende lettgått. Vi gikk ganske seint og hadde utallege minipauser, dette var Ingers første lengre topptur og det var ikke noe poeng i å race oppover. Tåka var temmelig tjukk til tider, det regnet, og etterhvert som vi nærmet oss toppen merket vi vinden godt. Tipper det var en grunn til at DNT hadde merket ruta såpass bra; det var neppe mer enn 15-20 meter mellom hver røde T. Litt rart å gå sammen med så mange andre turgåere, det var faktisk rimelig folksomt oppover fjellsida til tross for gråværet. Regnet ga seg etterhvert, men tåka holdt stand. Det ble kjapt kaldt når man ikke holdt seg i bevegelse, det er noe med den type vær som virkelig kryper inn under lagene av ull og gore-tex, men så lenge vi gikk holdt jeg kulda på avstand.


Tåka blir stadig tettere. Mannen med hunden er tysker og
turfølget hans gikk på fjelltur med paraply. En stor blå paraply.

Noen har det mer komfortabelt på tur enn andre.


Og noen når aldri toppen. Som denne maleren fra Litauen.

Tåka letter et øyeblikk og steinlandskapet viser seg fram

Mer stein


Siste kneika opp til hytta var bratt, men verken luftig eller vanskelig å gå, og sånn som det ofte er når det er tåke, plutselig var vi der! Inger ramla nærmest overende på en stol inne i hytta, og ga tydelig beskjed om at her ville hun bli en stund. En lang stund. Uten å røre på seg. Jeg dro og hentet vaffel og kaffe til den slitne følgesvennen min, pluss en t-skjorte med Gaustadtoppen på som belønning for slitet. Den fortjente hun!

Det var nærmest en vegg av tåke på slutten, men
vi skimter såvidt hytta og masta

Yihaa! Tåka letter og vi er på toppen!

Fremdeles noe prega av slitet, men nå skal hun få vaffel og kaffe

Og så klarnet det pinadø opp utenfor! Ikke sol riktignok, men helt klart og med en utrolig flott utsikt langt, langt avgårde. Det ble en livlig aktivitet rundt hytta, her gjaldt det å gripe øyeblikket og knipse mens man kunne.

Utsikt

Den tyske hunden har funnet roen utafor hyttedøra

Og Inger har kvikna til igjen

Her er jeg, rundkledd for nedturen



Turen ned gikk som en lek, rart egentlig at et så steinete fjell kan være så enkelt å ta seg fram i. Været hadde letta litt, i hvert fall når det gjaldt regn, vi hadde bare én skur på vei ned. Og etterhvert ga også  tåka seg og vi kunne se hvor vi hadde gått opp. Like før vi nådde parkeringsplassen kom sola fram, men altfor seint til at vi vurderte å tilgi føkkingsyrdottenno. Så var det bare å skifte klær og ta en tur innom doen før vi begynte på den fem timer lange hjemturen.

Mannen med hunden igjen, etterhvert begynte vi nærmest
å se på enkelte medvandrere som familiemedlemmer

Utsikt ned mot dalen


Atosen sleit og ulte fortvila da vi kjørte nedover den lille mila med hårnålssvinger som snor seg fra parkeringsplassen og ned til Rjukan. Men da det ikke er særlig lurt å bremse seg gjennom ei hel mil, fikk han bare være sur for at han måtte jobb på andre giret.

 På Haukeliseter stoppet vi og kjøpte middag. Jeg er temmelig skeptisk til sånne stoppe-langs-veien steder, jeg liker verken junk food eller er særlig begeistra for tradisjonelle norske middager med poteter og brun saus, men her fikk vi god mat! Fjellburger med ulike salattyper og en drøm av slags tyttebærsaus/dressing i en liten skål ved siden av. Etter som jeg reint hadde glemt å finne fram Balderen på Gaustatoppen, satte jeg den lille flaska på bordet sånn at i hvert fall Inger kunne få seg en støyt etter middagen. Selv fant jeg det klokest å avstå da jeg nå ikke hadde 700 høydemetre å forbrenne alkoholen på, men skulle rett ut i bilden og kjøre videre. Er du gal, få nå bort den flaska, vi kan bli arrestert! utbrøt Inger da flaska kom på bordet. Javel ja. Det er visst regler for når og ikke minst hvor man kan drikke Balderen sin. Etter en liten støyt i bilen - Inger, ikke jeg - tok vi fatt på siste stykket hjem.

Fjellburgeren på Haukeliseter kan anbefales på det varmeste!

Vi var på tur i 16 timer, og det føltes som om vi hadde vært på en liten ferie! Gaustatoppen kan jeg godt tenke meg å besøke igjen, det var virkelig et gøyalt fjell å gå opp. Men først blir det Galdhøpiggen (2469 moh) neste år. Og for min del; Mt. Toubkal (4167 moh) om seks uker.



..

4 kommentarer:

lise sa...

Dere er jammen noen friske galninger! Det var bra tåken lettet - det er greit å få med seg utsikten når man først har klatret seg opp.

Torunn sa...

Nydelege bilder frå ein flott tur!! Kjekt å få litt utsikt når ein er komt heilt til topps.

Hannesol sa...

Nå holdt jeg nesten på å si Takk for turen :0)) Artig å både lese og se bilder fra turen deres!

Mien sa...

Takk for hyggelige kommentarer! :)