stedet mitt

 Da Piero forkynte at han hadde meldt seg på sykkelrittet Haugesund - Sauda sammen med to andre medlemmer av sykkellaget Pils & Pedal, Jostein og Jan Roald, maste jeg meg til en plass i følgebilen. Jeg så for meg vill fart nedover hårnålssvinger, svidd gummi, kjapp manøvrering a la PS-spill, og jeg var helhjertet innstilt på å forsyne de tre musketerer med det de måtte ha behov for fra en bil i fart. Alt fra langing av mat og drikke til klipping av trøblete tånegler.Og enda mer unevnelige ting. Hvis jeg måtte.

Langing fra bil er strengt forbudt, snerpet Piero.

Høh.


 Litt fakta om sykkelrittet:
 Musketerene hadde ganske ulikt treningsgrunnlag. Mens Piero har hatt racersykkel i flere år og har en del mil i beina, - selv om det skorter en god del på bakketrening - var Jostein ganske fersk som racersyklist og hadde ikke mer enn 4-5 treningsturer bak seg. Til gjengjeld har han deltatt i skirenn, og har nok både styrken og utholdenheten i boks. Jan Roald er ganske dreven som konkurranserytter, han har syklet ritt i flere år. Til gjengjeld var han syk rittdagen og dalte dermed pent ned på et nivå som nærmet seg debutantenes. Det var de nok ikke spesielt lei seg over. Debutantene, altså.

Målsetning: Å kjøre over målstreken på under fire timer. I hvert fall var dette målet til Piero og Jostein. Jan Roald hadde nok under vanlige omstendigheter sett for seg noe litt mer ambisiøst, men i dag vil han ta det som det kommer. Fornuftig nok.

Utvalgte elementer fra startlista:



Følgebilens oppgave var å være tilgjengelig på avtalte steder langs rittløypa. Noen steder bare for sikkerthets skyld, andre steder for utdeling av mat og drikke. Bagasjerommet skulle fylles opp med kjølebag, reservedeler, ekstra klær, bananer og you name it. Nina skulle være sjåfør, et meget heldig valg skulle det vise seg.


Startstedet var Amandasenteret hvor de ulike puljene skulle sendes avgårde med jevne mellomrom. Musketerene var i pulje 3 og hadde fått startid kl. 11.10. En halvtime før rittstart var parkeringsplassen full av ryttere og mer eller mindre organiserte følgebiler. Pluss noen ruller, trenere og en og annen malplassert kjerring med handlevogn. Atmosfæren var ganske avslappa og folk drev på med sitt; litt småmekking, oppvarming, påfyll av lommemat og ikke minst innstilling av sykkecomputere. Nina og jeg klistret Pils & Pedal logoer på bilrutene, her er det om og gjøre å fronte laget! Gutta bunkret forsyninger fra bagasjerommet, plukket med seg bananer, sukkergel og - hold dere fast -  hjemmelaga sykkelkake som Piero hadde laga! Veldig, veldig god!




 Jan Roald var gjennomført stilig i Liquigasdrakta si, de to debutantene har en del å lære der! Ok da, sokkene til Piero var ganske rå. Rett skal være rett. Vi gikk for siste gang gjennom stoppestedene til følgebilen:

Knapphus - for sikkerhets skyld hvis påkledninga må justeres
Hogganvik - Offisiell matstasjon etter stigningene
Etter siste stigning - dvs. et sted mellom Ropeid og Sauda. Mest for sikkerhets skyld

Jeg hadde en påtrengende fantasi om å rigge til et campingbord med alskens stæsj: Tallerken med full komlemiddag, gigantsprøyter merket "EPO", en flaske 60% etc. Plakater med "Ingen dop, ingen kos" og ellers onde og ufine tilrop. Imidlertid begikk jeg den tabben å lufte disse vidløftige idéene til Piero, og dermed ble planen effektivt lagt på is. Et eneste lite sprell fra min side, og jeg kunne anse meg selv som persona non grata i følgebilbransjen. Forever and ever and ever..... Dette skulle være et null-humor ritt. Høh.



Vi beveger oss bortover mot startstedet og ganske presis 11.10 blir feltet vinka avgårde. Et par kjappe bilder av feltet forfra, og Nina og jeg begynner på vår høyst viktige oppgave. Vi slenger oss inn i Pils & Pedal bilen og legger oss pent inn i bilkøen etter feltet. Det er ikke mulig å komme seg forbi de første milene, til det er det altfor mange biler. I Skjold når vi igjen de tre musketerer som har havna litt bak feltet etter småstigningene. En stund veklser vi mellom å ha dem foran og bak oss. Jeg er noe så vanvittig glad for at jeg ikke registrerte den likbilen som lå bak dem der og da! Det var først da jeg tok en titt på bildene dagen etter at jeg oppdaget den. Ikke at jeg er særlig overtrosik, men jeg hadde definitivt ikke satt pris på dette synet i situasjonen. Grøss og gru.










Vi svinger inn på bensinstasjonen på Knapphus og hopper ut av bilen. Stiller oss i veikanten så gutta kan se oss. Men her er det ikke behov for verken forsyninger eller klesbytte, de smiler og ser ganske så spreke ut der de ruller forbi oss. Så er det full fart inn i bilen igjen, og det samme kjøret om igjen: Ligge i bilkø, akselere fort som faen og snike seg forbi, en etter en av bilene og seinere en etter en av rytterne. Eller to eller tre eller et lite felt. Alt ettersom. Det er ikke så stor bilkø nedover mot Åmsosen, og vi smetter lett forbi syklister. Når igjen våre tre ganske raskt og vinker mens vi fortsetter vår ville ferd mot den offisielle matstasjonen etter stigningene ved Hogganvik.




Det var ikke så veldig mye fres over den offisielle matstasjonen, forsyningene var det ingenting å si på, - bananer, saft, appelsiner, boller, vann - men det var for lite mannskap når flokker av ryttere passerte. Men støttemedlemmene i Pils og Pedal trådte selvsagt til og langet som best de kunne mens de venta på musketerene sine. Akkurat som i langesonen i de store rittene! Vi manglet bare identifikasjonsvester med laglogo på. SAFT! BANAN! BOLLE! Hvor mye saft som var igjen i plastbegrene skal være usagt, mye kan det ikke ha vært når de var halvfulle i utgangspunktet og en anseelig mengde skvulpet over under overrekkelsen. Men rytterne var i topp humør og takket pent for mat og drikke. De fleste i hvert fall. Ja, alle var greie og høflige, men alle var ikke i like topp humør, he he. En ungutt hadde tydeligvis fått mer enn nok av sykkelritt på en stund, han slengte sykkelen ampert fra seg i gresset før han dro opp mobilen og begynte å taste. Tipper han gjerne ville hentes.






On the road again..
Gutta dukker opp lenge før forventet, såpass kjapt at vi såvidt hadde fått kjølebagen ut av bilen. Bra kjørt! Piero skar morsomme krampegrimaser, stigningene hadde føkket opp muskulaturen aldri så lite. Det rykket og rykket, men han satset på at det ville gi seg etterhvert. Jeg fikk uvelkomne flashbacks til krampeklumpen Thor Hushovd i en etappe av Tour de France, og håpet Piero ikke ble nødt til å bryte. Nye forsyninger med drikke, bananer og masse lykke til, og vi vinket dem avgårde igjen. Inn i bilen, og så var det igjen å ligge på hjul med biler og syklister. Mest det siste. Nina var den fødte følgebilsjåfør; rask og konsentrert samtidig som hun ikke ble så ivrig at hun mistet hodet og ble uforsiktig. Ganske imponerende.






Vi snirklet oss inn og ut av smågrupper med ryttere, passerte musketerene, passerte Ropeid og begynte på de hardeste stigningene. Det gikk oppover hele tida, selv der hvor det fra bilen kunne se flatt ut var det en viss prosent stigning. Oftest var det likevel mye brattere enn "en viss prosent", en riktig lang og vemmelig sugebakke. Vi var ikke særlig kjent på dette siste stykke og trodde vi hadde nådd toppen flere ganger, men så dukket det jammen meg opp enda en bakke.


Nina og ukjent følgebilsjåfør
 Vi stoppet nesten på toppen og parkerte i veikanten sammen med en annen følgebil. Tid for Kvikklunch og kaffe som vi delte med sjåføren av den andre bilen. Ikke at hun fikk i seg så mye, rytteren "hennes" dukka opp like etter og da var det bare å legge seg på hjul og prøve å nå mål i tide. Flere ryttere passerte, nå så de fleste ikke fullt så laid back og smilende ut lenger. De griset seg opp bakkene og stønnet ut et håp om at nå måtte det vel snart være slutt på stigningene? Desperate blikk, lidende ansikter og med tunga ned på knærne var det tydelig at melkesyra var hjertelig til stede. På det tidspunktet hadde vi fått bekrefta av den andre sjåføren at det bare var en enste liten bakke igjen, og vi gjorde oss mektig populære da vi villig vekk delte denne infoen med forbipassende rytterne.

Stå på! Bare én bakke til nå! Godt jobba! Nearly there!

Musketerene våre ser faktisk ikke så veldig prega ut, selv om de formidler at denne siste stigninga var faen så tøff. De har kjørt jevnt og bra hele veien og stått imot ryggmargsrefleksen om å følge sterkere ryttere, og dermed kjøre seg helt tomme. Stakkar Jan Roald har hosta seg gjennom hele ruta. Veldig greit, sier Piero, så vet vi hvor vi har ham.









Nå bærer det nedover mot Sauda. Vi passerer raskt gutta, og når målbyen etter et par uproblematiske mil.Parkerer på nærmeste tilgjengelig plass og finner målstreken. Ser på klokka og finner ut at Pils & Pedals tre musketerer sannsynligvis vil nå målet sitt og komme inn under fire timer. Etter at vi har knipset et par-tre tilfeldige ryttere i mål, kommer Dream Team susende innover mot mål, samlet og samkjørt som det skulle være en lagtempo-etappe, he he. Yeah! Allez, allez! Venga! Dai, dai! Nydelig jobba!















Og tida, hva ble den? Klarte de å nå målet om å sykle distansen på under 4 timer? Indeed they did:


Så var det for musketerene å parkere syklene, rusle på stive bein opp til matstasjonen og få litt påfyll av saft og sjokoladekake(!), før de fikk utdelt medaljene sine for et veldig bra gjennomført ritt! Juhu! Og på en fortjent egobølge av adrenalin og tilfredshet dro gutta avgårde for å dusje av seg veistøv, svette og sykkelvondter av ymse slag. Nina og jeg ventet i bilen, og som stolte sportsdirektører var vi mektig fornøyd med både innsatsen og resultatet til Pils & Pedal.



Epilog eller noe:
Jostein: Fullførte også 7-fjellsturen i Bergen dagen etter!
Jan Roald: Fullførte 170 km rittet Bergen - Voss påfølgende helg!
Piero: Hørte rykter om en strålende innsats samme kveld på pilsdelen av Pils & Pedal!

Det er gutta sine det!




.