stedet mitt

Etter som gavene nå både er overlevert og pakket opp, kan de nå trygt blogges. De grønne vottene var til en hemmelig julevenn, (tror ikke vedkommende leser bloggen min, så hun kommer nok aldri til å få vite hvem som strikket DE vottene) og de rosa var gave til Anja. Begge vottene er strikket i Rauma Finull på pinner 2,5 og 3. Begge er også strikket i tre fargesjatteringer av henholdsvis grønt og rosa pluss svart, men to av fargesjatteringene på de rosa vottene er så like at den tredje sjatteringen ikke vises. Litt bom altså, men skitt au.

Det rosa Levinasjalet var julegave til Julia, hun ønsket et stort og varmt sjal som nesten har en pleddfunksjon. I rosa. Garnet jeg har brukt er én tråd Evilla og én tråd Tynn Alpakka. Pinner nr. 4,5 og heklenål 4.

Strikket også noen isskrapevotter, men glemte å ta bilder av dem.

Etter et par dager hvor han var kjempestressa over å bli invadert av to turbosvin, har Ikke Fullt Så Lille Svin funnet roen. Først så det ut som han rett og slett resignerte, men etterhvert viste han tydelige tegn på at pappainstinktet - eller muligens bestefarsinstinktet? - begynte å bli aktivert. Og for de små teddyguttene er Ikke Fullt Så Lille Svin en klippe av trygghet. Det er til ham de søker når ting oppleves skumle og truende, da piler de bort til ham og legger seg tett inntil den store, runde svinekroppen hans og serieklukker angstlyder. Kornelius pleier å dytte snuten sin under pelsen hans, mens Karamell nøyer seg med å ligge tett inntil og samtidig ha oversikt.

I går tok Julia og jeg opp alle tre svinene for å kose med dem. Julia hadde småtassene i fanget i sofaen og jeg satt i stolen med gamlefar. Kornelius og Karamell er slett ikke helt komfortable med denne kosinga ennå og ga ganske høylytt uttrykk for det. Gammelsvinet mitt som ellers flater helt ut og riktig kroer når han får komme på fanget, var i går urolig og tråkket rundt i fanget uten helt å finne sitt vanlige avslapningsmodus. Han hoppet ned av fanget, og opp igjen. Ned og opp. Alt mens turbobrødrene klaget sin nød i Juliafanget.

Stakkars småtassene, jeg løfter Ikke Fullt Så Lille Svin bort i sofaen, i hjørnet like ved siden av Julia. Kornelius og Karamell er ikke seine med å kravle om kapp ned av fanget og bort til den store lysebrune kroppen, legge seg tett inntil og finne trygghet i en for tiden fryktelig utrygg tilværelse. Og hvem andre enn gamlefar snuser og slikker dem velkommen, danderer seg rundt dem og flater ut som bare han kan. Bebissene hans er hvor de skal være. Og endelig kan han slappe av.


Snille, fredelige og omsorgsfulle go'svinet mitt!

Etter en lang tog/buss/ferje-reise kom de små svina hjem til sin nye familie lørdag kveld. Ettersom det var blitt ganske seint på kvelden introduserte vi dem ikke for Ikke Fullt Så Lille Svin, men plasserte dem forsiktig i en bananeske dekket med aviser, spon og høy. Sistnevnte like mye til å gjemme seg i som til å spise. Litt pellets, vannflaske, en gulrotbit og en liten glasskål med oppskjært agurt med c-vitamindryss over, og de ble plassert på Julias gamle rom over natta.

Før jeg lot de små nykommerne hilse på gamlefar tok jeg av burtoppen. Dette for kjapt å kunne iverksette eventuelle redningsaksjoner i tilfelle den gamle ble for gretten og utålelig mot sine nye romkamerater. Når man plasserer yngre hanner under 10 uker sammen med en voksen hann, pleier dette gå veldig bra, men det er vanlig at gamlesvinet setter dem litt på plass først. Løper etter dem og voldtar dem og sånt x antall ganger. Ouch. Jeg håpet inderlig Ikke Fullt Så Lille ville tone ned denne atferden, han er da heller ikke typen til å markere seg så veldig. Jeg mener, han er jo livredd dverghamstere.

Mens den gamle lå og halvsov med snuten ut av åpninga på huset sitt, lot jeg Kornelius og Karamell oppi burkassen. De pilte umiddelbart bort til det hjørnet med mest høy og gjemte seg. Karamell bak den litt tøffere Kornelius. Gamlefar smøg seg ut av buret og tasset prøvende mot de to ulldottene i hjørnet. Kornelius rørte bittelitt på seg, og vips der bråsnudde det fredelige, gamle svinet mitt og dukket inn i huset sitt. Kornelius på sin side kvapp sånn at han gjorde et byks til motsatt høyhjørne og ble liggende musestille.





Men gamlefar våget seg ut på rekognisering igjen. Og mens de to små lå helt stille uten å røre på et eneste lite svineøre, nådde han helt fram til hjørnet der Karamell lå og lekte struts; hodet godt gjemt i høyet og kroppen åpen for angrep. Ikke Fullt Så Lille snuste litt forsiktig på ham, og snek seg så opp til Kornelius like ovenfor. Sniff, sniff.




Og der var isen brutt! Kornelius hang seg på bestefarssvinet som en logrende valp og Ikke Fullt Så Lille ble fryktelig forfjamset og usikker. Han ville tydeligvis trekke seg tilbake til sitt eget selskap etter snusinga, men nå da Kornelius hadde vist tilknytningsatferd med sterke symbiotiske elementer kom dette selvsagt ikke på tale. Ingenting kunne vært fjernere for det vennlige svinet mitt enn en voldtektsraid rettet mot de to små. Han prøvde å komme seg litt unna, men innså at han hadde fått en liten, plagsom venn for livet som ikke ville tillate at han sneik seg bort. Han resignerte og la seg ned i døråpninga med Kornelius kravlende rundt - og oppå - seg.



Kornelius er tydeligvis et raust lite svin for etter en stund syntes han det var på sin plass å dele gleden ved nytt vennskap med Karamell. Som aldri hadde gitt opp strutseleken sin der borte i hjørnet. Kornelius dro over til ham som for å si: Kom, da! Dette er ikke farlig, bare gøy! Kom da, Karamell! Og der dukket Karamell mirakuløst nok fram fra høystakken sin! Hallelujah!



Men så brøt plutselig helvete løst for gammelsvinet mitt. Som på en felles kommando begynte de to små nykommerne å jage Ikke Fullt Så Lille rundt i buret. Ut av huset, rundt matskåla, bort til høyet, inn i det andre huset, rundt og rundt og rundt. Han ble tatt helt på senga, stakkars, og han så tydeligvis ingen annen utvei enn å prøve å gjemme seg. Noe som var totalt nyttesløst. Selv når han forsøkte å blokkere døråpninga med den ikke fullt så lille rompa si klarte han ikke å hindre de to hypre små i å invadere hans private sfære. De bykset inn vinduet eller de ålte seg rett og slett under ham. IFSL gjorde små forskrekkede angstbyks hver gang han fikk en svinebabyfot eller snute på steder der han ikke likte å bli rørt. Men ikke en eneste gang ble han aggressiv mot dem. Noen misfornøyde serieklukk i håp om å bli hørt - og respektert - var det meste han tillot seg i så henseende. For, i likhet med dronning Victoria, å formidle "we are not amused".




Etter en stund tok jeg gamlefar ut for at han skulle få seg en pause fra galskapen der inne. Han fikk litt salat på golvet utafor buret og begynte øyeblikkelig å gumle fornøyd. De plagsomme hendelsene inni buret ga ham øyensynlig ingen varige mén. Ti minutters gnafsing på salat, gulrot og gnagergodis, og Ikke Fullt Så Lille Svin ble igjen kastet til løvene.


Og etter nok en halvtime med forrykende aktivitet i buret begynte ting å roe seg. Sånn som ting skal. Jeg har stor tro på at de tre vennene skal skape et meget lykkelig kollektiv.

Ja, jeg skal hente svina! (hvis noen vil synge med så går dette helt fint på melodien til Julenissens skjegg. Den der med "...for vi må finne skjegget" osv.

Noen bilder fra førjulsturen vår 3. til 7. desember.

Det nytter ikke. Å snike rundt her inne for å se om jeg har lagt ut bilder av potensielle julegaver. Glemt meg litt ut, liksom. Hah!

Men jeg kan gjerne være litt ond og laste opp et par utsnitt. Så kan dere bedrive morsomme gjetteleker for dere selv. Ja? Ok, here it goes: