søndag, oktober 12, 2008

31.08.08 St. Bees - Ennerdale

Hurra! Jeg er bedre i øyet, og selv om det ikke er helt på plass så funker i hvert fall smertestillende. Kan det være bandasjelinsa som har krøllet seg eller kommet ut av stilling? Jeg teller på knappene om jeg skal gå dagens etappe eller dra til akuttmottaket på Whitehaven og sjekke opp linsa. Ev. ta den ut hvis det er den som forårsaker alt denne dritten. Scott råder meg innstendig til å benytte meg av denne muligheten til å få sjekket sakene, dagens etappe ganske kjedelig ift hva som venter oss de neste dagene, så bedre å gå glipp av denne enn de neste. Ok, så drar jeg til Whitehaven. Vinker de andre av gårde og får fingerkryss og gode ønsker tilbake.

Whitehaven

Jøss. Jeg var ankommet effektivitetens britiske høyborg! Akkurat der, innimellom de to bygningene som står vinkelrett på hverandre ligger emergecien på Whitehaven Hospistal. *peker på HER*

Good morning, I’m Mien from Norway, is it possible to get a doctor to check out my left eye?

(jeg oppgir diagnose, beskriver symptombildet og gjør meg klar til en helvetes kamp for å slippe gjennom øyet i helsevesennåla)

Sure, love! Your adresse, please?

(Huh? Ingen avvisning x 7 først? Ingen snurpemunn og surt blikk? Jeg blir litt matt av sjokket, jeg mener, jeg har hørt så mange historier fra legevakta hjemme i Norge.)

Mannen i luka får adressa mi og taster i vei. Han bare vifter avkreftende da jeg spør om han vil se det europeiske helsetrygdkortet mitt.

Sit down over there, love, the doctor will see you in ’bout five minutes.

Legen hentet meg etter mindre enn fem minutter. Jøss.

Linsa ligger fint plassert, og smertene skyldes trolig bare erosjonen i seg selv. At sårkantene lever litt under linsa. Jeg blir rådet til å holde øyet mest mulig i ro, holde det jevnt fuktig og eventuelt patche det. Legen utstyrer meg med tape, tykke patche-puter og fuktende gelé. Jeg takker nei til piratlapp og smertestillende, det har jeg nok av.

Til Ennerdale

En ny taxi tar meg til Ennerdale og Shepherd’s Arms, vårt neste overnattingssted. Der fordriver jeg tida med å prate med en med-vandrer som har skadet kneet. Hun venter på Packhorse, bagasjeeskorten som frakter vandrer-bagasje langs hele c2c-ruta. Vi får gratis skyss med Packhorse hvis vi er syke eller skadet. Øyet blir stadig bedre utover dagen, og etter at damen med kneet har humpet inn i minibussen til Packhorse tar jeg sjansen på å lese litt mens jeg venter på å få tildelt rom. Mens jeg spiser lunsjpakken min fra Stonehouse farm.


Shepherd's Arms i Ennerdal

Middagen i pubdelen av Shepherd’s Arms er lystig, folk er glade og opprømte over å være i gang med ”walken”, og jeg er nysgjerrig på å høre hvordan de forskjellige opplevde etappen.

Easy day. Mener Sam. Og slikket ølskummet av overleppa med tydelig nytelse.

Ah, that was the most horrible day! I was soaked! Klager Irene på sin saftige australske country-dialekt. Hun hadde fått noen uforklarlige hetetokter på vei opp til Dent.

Resten hadde bare hatt det fint og greit.


Jeg er fryktelig misunnelig.

1 kommentarer:

Hanne sa...

Spennende lesing, og jeg bare gleder meg til fortsettelsen. England er et herlig land, og har man først vært der så må man tilbake.