stedet mitt

En lenge påtenkt topptur var Tysværs høyeste fjell, Lammanuten. Denne gang var det Lillian og jeg som dro avgårde en søndag i juni. Værmeldinga var so and so, men det er rart med det; en antydning til sol på disse værkartene og optimismen trigges umiddelbart. Nå er det jo ikke så altfor ufyselig å gå tur i sommerregn heller, men når det gjelder toppturer er det unektelig en ekstra bonus å kunne nyte utsikten etter mer eller mindre strabasiøse stigninger. Så får jeg heller være uten den uværstreninga som skulle herde meg til møtet med et potensielt uvennlig klima i et høstlig Nord-England. Dessuten tror jeg det blir en skikkelig indian summer i England i år. Den beste på 300 år.

Stien opp til Lammanuten er veldig fin og går gjennom et meget variert terreng, og den er også variert mtp høydeforskjeller; Jevnt opp - utflating - bratt- utflating - jevn stigning osv. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Skog, lyng, myr, skog, fjell, gress. For meg som får kick av stadig vekslende terreng er Lammanuten virkelig en favoritt.



De som ennå ikke er drittlei av utsiktbildene i denne bloggen: Klikk og det skal åpenbares!










Vi var i ferd med å ta fatt på den siste halvtimen da været snudde. Det ble veldig mørkt, og regnet begynte så smått å dryppe. Ut fra himmelen å dømme så det ut til at et kraftig regnvær når som helst kunne bryte løs, men utrolig nok holdt småregnet seg ganske stabilt mens vi vandret den siste biten nedover mot parkeringasplassen.


Det var først da vi hadde satt oss i bilen og svingte ut på veien at regnhelvete begynte å slå ned. Snille værgudene som lot oss gå i fred ned til bilen!

Legba: Thanks man! :)