stedet mitt

Igjen var det Lillian og jeg som la ut på tur. Det er et par år siden jeg var på Olalia sist, og for Lillian sin del var det første turen opp sommerstid. Vi skravlet noe sinnsykt på vei innover, og hadde nettopp passert Ølen da hjernet plutselig scannet inn gule refleksvester og mørkkledde vesener litt lenger framme. Et mørkt erme vinket oss inn til sida. Et øyeblikk klarte jeg å holde håpet intakt om at dette bare var hyggelige Røde Kors-mennesker som ville ønske folk en god ferie og dele ut roser.

DIGRESJON
Det var litt av en fart! Politimannen så streng ut.
*hikk* Hæ? Jammen jeg kjørte da ikke fort?! Dette var mer et instinktivt forsvar enn et saklig argument. Sannheten var at jeg ikke ante hvor fort jeg hadde kjørt.
He he, jeg bare tulla. Sa Politimannen.

Uuæææ! Det skulle ikke være lov! Tenk om legene hadde oppført seg sånn; Jøss, du har pådratt deg den mest dødelig formen av ebola!
For å så: Ha ha ha! vart du skræmt no? Bare tulla!


Neida, jeg hadde ikke kjørt for fort, bortsett fra de siste 20-30 metrene da jeg svingte inn til siden. Og det var no problem. Et noe større problem var det at han ville se førerkortet. Joda, jeg hadde for en gangs skyld husket å stappe det ned i den lille lomma på tursekken, det var ikke det. Det at jeg ikke følte meg helt vel til mote skyldtes at førerkortet ikke helt holdt mål rent ..eh..skal vi si..kvalitetsmessig. Neida, jeg hadde ikke skrevet handleliste i det sånn som jeg gjorde i det forrige passet mitt, det var bare litt vanskelig å se hvem som var den rettmessige eieren til dette viktige dokumentet. Det var vanskelig fordi bildet hadde falt ut for et ukjent antall år siden. Noe som kunne komplisere saken var at personnummeret også var feil. Med ett siffer. Jeg har alltid tenkt at det ekstra personnummet kan være kjekt å ha. man vet jo aldri, plutselig kan jeg befinne meg i en aldeles fryktelig situasjon, en situasjon som krever drastiske avgjørelser som f.eks. et bankran. Eller et togrøveri. Da kan det være jævlig greit å ha en ekstra identitet.

Her er det noe som mangler! Sa politimannen og viste meg siden hvor bildet hadde vært for hundre år siden.
Åh? Hvafornoe?! Er det ikke bilde??!!! For en føkkings overraskelse.

Nuvel, med en vennlig oppfordring om å stikke innom biltilsynet med et oppdatert bilde slapp jeg flere nervepirrende opplevelser fra den kanten. Han oppdaget ikke feilen med personnummet. Jeg kan fortsatt rane banker. Kjærlig hilsen Bonnie Parker.

DIGRESJON SLUTT

Vi kjørte til Oppheim, parkerte Atos'n, gikk på do og la i vei innover mot Olalia. Noe særlig stigning er det ikke her, det aller meste av høydeforskjellen er faktisk unnagjort før parkeringsplassen. Det er en vedlig avslappende tur, fine stier som er veldig godt merket enten med varder eller med med røde T-er, ofte begge deler. Turistforeninga har også lagt ned et anseelig stykke arbeid med å legge planker over våte partier, lage små broer og i det hele tatt legge forholdene godt til rette for vandrere:


Turen inn til hytta tok mellom 1,5 og 2 timer, vet ikke helt nøyaktig. Det var ingen mennesker på hytta, og vi benket oss ute på den svære terassen og gnafset i oss nista. For noen er det selve matpausen som er høydaren ved turgåing, det er belønninga for å ha trasket i vei kilometer etter kilometer og matpausen skal helst s-t-r-e-k-k-e-s ut i det uendelige. Lillian er grei sånn, hun dveler ikke i utrengsmål etter at maten er slukt, selv om hun hardnakket nektet å forflytte seg før hun har svelget siste biten. Ikke at jeg pisket henne opp fra trebenken, men jeg har vissnok et meget talende kroppsspråk når jeg blir utålmodig. Høh. Men ok, jeg må bare innse at ikke alle foretrekker å tygge geitostskivene sine mens de går.

På veien tilbake fikk jeg den glimrende idéen å bedrive eksponeringsterapi i forhold til Lillians lille snev av høydeskrekk. ja, hun hadde sikkert vært enig selv også, hvis hun hadde blitt spurt, mener jeg. Men det ble hun ikke. Spurt, altså. Poenget er å bjeffe ut ordre fort som faen sånn at offeret ikke får tid til å tenke seg om. Gjør det, gå dit, bøy deg fram, reis deg opp, gå helt ut på kanten...kjuppkjuppkjupp..HOPPLA! På den måten faller det ikke offeret - som denne gangen var Lillian - inn å protestere. Og terapien var overmåte vellykket:






Vi hadde en veldig hyggelig tur med flust av barnslig fjolleri, godmodig mobbing og de vanlige meningsutvekslingene om viktige og ikke fullt så viktige ting. Slenger på noen flere bilder av naturen og sånn:

En lenge påtenkt topptur var Tysværs høyeste fjell, Lammanuten. Denne gang var det Lillian og jeg som dro avgårde en søndag i juni. Værmeldinga var so and so, men det er rart med det; en antydning til sol på disse værkartene og optimismen trigges umiddelbart. Nå er det jo ikke så altfor ufyselig å gå tur i sommerregn heller, men når det gjelder toppturer er det unektelig en ekstra bonus å kunne nyte utsikten etter mer eller mindre strabasiøse stigninger. Så får jeg heller være uten den uværstreninga som skulle herde meg til møtet med et potensielt uvennlig klima i et høstlig Nord-England. Dessuten tror jeg det blir en skikkelig indian summer i England i år. Den beste på 300 år.

Stien opp til Lammanuten er veldig fin og går gjennom et meget variert terreng, og den er også variert mtp høydeforskjeller; Jevnt opp - utflating - bratt- utflating - jevn stigning osv. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Skog, lyng, myr, skog, fjell, gress. For meg som får kick av stadig vekslende terreng er Lammanuten virkelig en favoritt.



De som ennå ikke er drittlei av utsiktbildene i denne bloggen: Klikk og det skal åpenbares!










Vi var i ferd med å ta fatt på den siste halvtimen da været snudde. Det ble veldig mørkt, og regnet begynte så smått å dryppe. Ut fra himmelen å dømme så det ut til at et kraftig regnvær når som helst kunne bryte løs, men utrolig nok holdt småregnet seg ganske stabilt mens vi vandret den siste biten nedover mot parkeringasplassen.


Det var først da vi hadde satt oss i bilen og svingte ut på veien at regnhelvete begynte å slå ned. Snille værgudene som lot oss gå i fred ned til bilen!

Legba: Thanks man! :)

Enda et par baby booties, disse i rosa og med en personlig vri ved at jeg har strikket vrangbord i stedet for å ha knapper og knapphull. Mønsteret - minus den lille vrien min - er Randi K Design, garnet er fremdeles Rauma Finull, pinner nr. 6 og "bootiene" er tovet på 40 grader.

Jeg liker regn. Når det regner er det ingen som lager regler for hva man skal spise, drikke, gjøre eller hvordan man skal oppføre seg. Man kan egentlig gjøre hva som helst uten at noen hyler opp om hva som er upassende aktiviteter. Selvsagt finnes det regnværstabuer, i hvert fall for voksne mennesker, man ruller seg f.eks. ikke i søledammer eller hopper naken på trampolina i sommerregnet. Vanligvis.

Når det er sol derimot, da dukker dette forskrudde regelverket opp. Når det er sol skal man sitte ute. Man skal rigge seg til på terrassen i livsfarlige baden-baden stoler, man skal lese bøker i baden-baden stolen og man skal nippe til iste, sitronvann eller noe annet kaldt og hikkefremkallende som man plasserer på baden-baden bordet til høyre for baden-baden stolen. Smoooothies, kanskje.

Ikke nok med at man skal sitte der som en fjott, man skal i tillegg nyte tilværelsen. Og gi høylytt uttrykk for det. Si ting som: Åh, er det ikke deilig!, Nei se, hvor flotte rosene er i år!, Åh, for en vakker liten veps! ÅHH! Innimellom hikkinga.

Deilig my ass.

Ja. Så sitter man der da. I baden-baden stolen sin. Ser ut over land. Ser ut over vann. Leser noen setninger av Margit og de gode hjelperne, ser på rosen og vepsene og smooooothien. Dagdrømmer om sludd og slaps og adventstid. Repeterer alle versene av Musevisa inni seg for å få tida til å gå. Hikk.

Om sommeren går man på stranda. Man bader og soler seg. Noen bader om vinteren også, russere og finner f.eks., det er nok et uttrykk for disse menneskenes melankolske sjeleliv. Her i Norge går man på stranda om sommeren. Man nyter naturen, sanden, brennmanetene og småungene som bæsjer i vannet. Og av og til på land. F.eks. på badehåndkleet ditt. Og så hyler de. Hele tida hyler de. De hyler i vannet fordi det er kaldt, de hyler på land fordi det er varmt, de hyler når de blir smurt, de hyler når de blir brent, de hyler fordi de vil ha kjeks og de hyler fordi det var feil type kjeks. Mødrene snadrer. Med hverandre, that is, ikke med barna. De snadrer om barna til andre mødre. De maser på barna. Maser og kviner. Ikke for at de bryr seg så mye om dem, men for å signalisere til alle de andre mødrene at de gjør det. Bryr seg om barna, mener jeg. Om snadringa gir deg øreverk, så blåser den djevelske kvininga hjernen din ut. Og det er jo like greit. Hadde Gaustad hatt tilgang på kvinekor av denne kaliber i de harde 50-åra så kunne de spart på ishakka.

Og så skal der grilles. Utpå ettermiddagen når heten
riktig har satt seg i husveggene og terrasseflisene, og man er så klam i alle krokene sine at det damper, da er det tid for å stå over en heit kulegrill og slåss med dryppende fett fra et stykke død gris. For et paradoks; koser man seg foran tv'n med varm kakao på sånne sommerdager, så tror de fleste at det har tilta helt for en. Står man og svetter over grillen derimot, - og gjerne drypper over grillmaten også - og slafser i seg brent flintsteik med et euforisk glis, da avanserer man kjapt til det øvre normalområdet. Man blir nærmest übernormal.

Flintsteik, flintsteik über alles. Heil, meine kleine gris!

Og så er det ølet. Hvem pokker har bestemt at øl skal være iskaldt og sprudlende?! Jeg liker ikke kaldt øl. Jeg får hikke av det. Særlig etter den femte, sjette boksen. Sprudling er også noe dritt. Sprudlene formerer seg på veien fra boksen til munnen, og overskuddet setter seg i nesa. Av og til kommer de ut derfra også. Sprudlene altså. Jeg pleier å varme ølboksene mine på komfyren. Først åpner jeg dem, gjerne tre i slengen, så setter jeg dem på plata og skrur på svak varme. Jeg liker ølet mitt lunkent og flatt. Høvdingen sier jeg er en vandal, men høvdingen er tysker og hvem faen bryr seg om hva tyskerne mener. Etter 1945, mener jeg.

Denne sommeren skal jeg lage juledekorasjoner. Ja.

Dette er en tur vi har snakket om å ta i over et år. I og med at løypa ligger ut mot havet så var ønskeværet masse sol og lite vind. Og det var det denne første søndagen i juni. Vi, dvs. Inger, Lillian, Randi og jeg, parkerte ved parkeringsplassen et par km fra Ryvarden Fyr. Så gikk vi nesten til fyret, men tok av på stien til høyre like før minnesmerket over de omkomne i Sleipnerforliset. Turen gikk del langs sjøen og dels litt lenger inne, men i typisk kystlandskap med svaberg, stein, gress og lyng. Streng tatt gikk vi vel over et par myrområder også, men de var så tørre etter den lange perioden med varmt vær at myrulla knaste under skosålene. Et sjeldent fenomen her i vest! Turen tok fire timer med to innlagte pauser på ca. 10-15 minutter hver.

Jeg er i det late hjørnet, og gidder ikke laste opp enkeltbilder. Enjoy slideshowet: :)

Søndag formiddag dro vi ut på tur i området bak hytta, altså på andre sida av elva. Da vi kom opp i høyden kunne vi se over til de stedene vi hadde gått dagen før:


Klumpen er som kjent ikke av de modigste her i verden, men det er rart med det; når flere angster kjemper om førsteplassen og minst to av dem kommer i konflikt med hverandre, så må nødvendigvis den ene overvinnes. Og selve überangsten, angsten for å bli forlatt, er langt mer skremmende enn ferister. Som har plassert seg på rundt 38 på Klumpens TOPP 100 liste:

Turen hjem på søndag gikk noe kjappere enn turen opp, men ikke helt uten heftelser. Vi måtte stoppe noen ganger for å kjøle ned bremsene, de hang seg opp rett som det var. Og ventetida på sand var mye lengre enn vanlig, noe som på en eller annen måte hadde sammenheng med hendelsene på fredagen.

Komplett fotoalbum:

Suldal 23-25 mai 2008