stedet mitt

Boka mi forsvant. Sannsynligvis lånte jeg den bort uten å huske til hvem. Da jeg selv fikk barn, ble boka innkjøpt på ny. Fikk fullstendig hakaslepp; den het ikke Den Hemmelighetsfulle Hagen lenger, den var omdøpt til Den Hemmelige Hagen. Å herregud for en nedtur! Begrepet hemmelighetsfull innebærer noe langt mer enn hemmelig, det lodder dypere, det bærer med seg løfter om en uendelighet av glemt mystikk, vage ekko fra noe udefinerbart og fjernt. Av en eller annen grunn forbinder jeg også ordet med rød fløyel. Støvet, rød fløyel. Og i denne sammenhengen ligger det en lovnad i tittelen om mange, mange hemmeligheter. Altså, ikke bare er hagen hemmelig, men den er full av hemmeligheter! Hagen var blitt degradert .

Det ble verre. Jeg fant ikke heden igjen. Derimot dukka lyngmoen opp. En ganske alminnelig mo med lyng på seg. Ingenting fascinerende ved den, ingenting mystisk, ingenting grensesprengende. Ingenting. Bare lyng på en mo. Selv tåka gidder ikke å slå seg til på lyngmoen, ikke den tåka som en gang har lagt tjukk og klam over heden. En annen tåke kanskje, en eller annen light-versjon. Uten substans.

Menneskene hadde forandra seg. De innfødte snakket ikke lenger totendialekt, de snakket reint nynorsk. Ord som vyrde, høve, eg og ikkje. Vedder på de sa løyndom også, selv om jeg ikke akkurat husker det. Jadda, jeg setter pris på nynorsk, man har da lest sin Garborg, Vinje og Vesaas med stor glede, men jeg setter ikke pris på at nynorsken fucker opp min barndoms leseopplevelser! Hedefolka sier je og itte og annet typisk totensk, herregud, man snakker da ikke nynorsk i Yorkshire!

Jeg har lest en tredje oversettelse også. I den fantes det verken hede eller lyngmo. Der sto det: Heia.

*grøss*