fredag, oktober 27, 2006
Fjernsynsteateret syner:
9:31 a.m. | Lagt inn av
Mien |
Rediger innlegg
I riktig gamle dager viste NRK teater på tv. Eller, det het ikke tv den gangen, det het fjernsyn. På samme måte som kamera ikke het kamera eller fotoapparat. Det het fotografiapparat. Og Coca Cola. I to ord. Folk var mer grundige i gamle dager, de tok seg tid til å uttale hele ordene.
Jeg var hekta på Fjernsynsteateret. Vi fikk tv da jeg var ni år, og det var få programmer som klarte å fenge meg som fjernsynsteateret gjorde. Det fantes barneprogram på den tida også; Falkeklubben, Dactari, Flipper og Familien Flint, men innholdet i disse satte seg liksom aldri fast. De var en slags øyeblikksprogrammer, hvor alt som skjedde var interessant nok der og da, men som ikke gjorde nok inntrykk til å feste seg. Til å bli husket. Forresten, jeg husker Per Hafslund. Han var NRKs egen natur- og dyrelivsguru. Per Hafslund åt småkryp på direkten. Gnafsa i seg biller, maur og andre spennende proteinkilder, mens en gulpende og tydelig kvalm Sverre Tinnå bivånet seansen. Per Hafslund var veldig opptatt av parringsritualer. Han var den direkte årsaken til et heller sjeldent fenomen; at min mor indignert reiste seg fra stolen og durte bort til av-knappen. ”Nei, nå får det jammen være nok av dette svineriet!” I flere år var jeg plaga av tanken på hvilket unikt parringsrituale jeg hadde gått glipp av.
Men altså, bortsett fra Per Hafslunds utfoldelse på skjermen, så er det lite jeg husker av datidens tv-programmer. Det store unntaket er Fjernsynsteateret. Fjernsynsteateret var Tor Stokke, Ingebjørg Sem, Ruth Tellefsen, Gisle Straume, Lise Fjeldstad, Wenche Foss, Sverre Hansen og Arne Lie. Og Ragnhild Michelsen. Og Espen Skjønberg.
Jeg tror det var Lille Eyolf som utløste denne heftige interessen min for NRKs teateroppsetninger. Lille Eyolf som var krøpling, og som ble lokket ned til brygga av Rottejomfruen. Og druknet. Rut Tellefsen, som jeg alltid fant en smule skremmende og frastøtende, spilte lille Eyolfs mor, streng i ansiktet og med gjennomborende øyne. Ingen kunne tolke bitre kvinneskikkelser som Rut Tellefsen. Lille Eyolf hadde, i likhet med så mange av Ibsens skuespill, noe dystert og farlig over seg. Jeg var altfor ung til å ha noen som helst mulighet til å tolke de tvetydige bemerkningene, eller lodde dybden av det usagte. I stedet festet replikkene seg. Hver gang – jeg så selvsagt alle reprisene - Rut Tellefsen kom med replikken ”De sa: Krykken flyter”, ble jeg grepet en av iskald, men likevel forventningsfull uhygge. Ibsen var en mester i å skape driv i skuespillene ved å skrelle bort lag på lag av den menneskelige fasade. Det tilsynelatende harmoniske og hverdagslige ble gradvis avslørt som løgn og hykleri, til å begynne med via subtile hentydninger, for så å nærmest eksplodere i intense replikker fulle av bitterhet og lenge undertrykt raseri.
Fjernsynsteaterets symbolbruk kunne til tider være både forvirrende og frustrende. Ta for eksempel Vildanden. En tittel som tilsier at dette skuespillet skal handle om ei and. Det gjør det da også på en måte, men vi får aldri se denne anda. Den er bare tilstede i den grad menneskene snakker om den, bortgjemt på et støvete mørkeloft som vi heller aldri får se det minste glimt av. Hvis Hedvig var så jævlig glad i denne anda, så kunne hun vel sluppet den inn på kjøkkenet? Latt den vralte litt rundt og snadre med menneskene? Ikke la den ligge og sture inne på mørkeloftet. Stakkars and. Per Hafslund hadde aldri i livet behandla et dyr på denne måten. Han hadde kost og degget med det og susset det på nebbet. Og snadret tilbake. Per Hafslund kunne blitt en ypperlig Ibsen-figur. Bare navnet har en ibsensk schwung over seg, og glir rett inn i persongalleriet:
Hjalmar Ekdal: Nei, men er det ikke Dr Hafslund som kommer! Gamle venn, kom nu bare innenfor så skal jeg be Hedvig om å stelle i stand noen smørbrød til oss.
Per Hafslund: Kjære Hr Ekdal, sett nu ikke det stakkars barnet i arbeid for min skyld. Jeg kom i grunnen kun for å ta en titt på denne vildanden.
Hjalmar Ekdal (forvirret): Nå; vildanden, sier De? Hva med den?
Per Hafslund (streng): Ja, Hr Ekdal. Nettopp vildanden. Det har kommet meg for øre at De ikke behandler henne som De burde.
Hah! Per Hafslund hadde nok ordna opp i sakene.
Mens vi venter på Godot var et annet lurestykke. Estragon og Vladimir, som har en uklar avtale om å møte Godot, tilbringer ventetida med å utveksle meningsløse fraser mens de ser ut til å står fast i eksistensiell tomhet. Ikke nok med at jeg venta i ulidelig spenning på denne Godot første gang jeg så skuespillet, men jeg valgte å gi denne mannen en ny sjanse hver eneste gang reprisen sto på sendeplanen. Jeg må ha mistet illusjonen etter hvert, men jeg mistet aldri håpet. Det kunne jo hende at Godot hadde ombestemt seg like før reprisen og i et blaff av gode manerer hadde innsett hvor uhøflig det er å la folk vente på den måten. Mens vi venter på Godot er et av de skuespill som har fascinert meg mest, og jeg aner ikke en gang hvorfor.
En oppsetning som også gjorde et enormt inntrykk omhandlet en manns reise inn i galskapen. Jeg husker ikke tittelen på skuespillet, og heller ikke forfatteren, men handlinga var lagt til siste halvdel av 1800-tallet, og trolig skrevet i samme periode.* Mannens gradvise tap av evne til å forholde seg til virkeligheten hadde noe skremmende og uunngåelig over seg, og uhyggestemningen økte i takt med hans paranoide vrangforestillinger. Den eneste som kunne takle dette gale mennesket var en gammel barnepike, kalt Dadda, som nærmest var en del av familien. Hun passet ungene i huset, og hadde i sin tid også vært barnepike for mannen. Jeg må ha oppfattet at galskap ikke er et produkt av egne valg, for jeg tilla ikke den psykotiske mannen noen skyld i hans uforutsigbare framstøt mot familien. Stykkets avslutning var sterk; mennene i de hvite frakkene banket på døra og dro fram en innretning som jeg seinere skulle identifisere som en tvangstrøye. Et uhyggelig tvangsmiddel med uforholdsmessig lange ermer, laget i hardt og stivt lerretsstoff. Det var da Dadda grep inn. Hun ba dem om å overlate oppgaven med i iføre den skrekkslagne mannen tvangstrøya til henne, og under lavmælte trøsteord som mannen gjenkjente fra barndommen, klarte hun å berolige ham. Tvangstrøya ble knyttet igjen mens Dadda med ru og kjærlig barnepikestemme forsikret ham om at alt ville bli bra.
Nils Ole Oftebro skal en gang ha uttalt at ingenting kan måle seg med godt gammeldags fjernsynsteater. Nils Ole Oftebro er en klok mann.
* I ettertid har jeg identifisert skuespillet som Faderen av August Strindberg.
Jeg var hekta på Fjernsynsteateret. Vi fikk tv da jeg var ni år, og det var få programmer som klarte å fenge meg som fjernsynsteateret gjorde. Det fantes barneprogram på den tida også; Falkeklubben, Dactari, Flipper og Familien Flint, men innholdet i disse satte seg liksom aldri fast. De var en slags øyeblikksprogrammer, hvor alt som skjedde var interessant nok der og da, men som ikke gjorde nok inntrykk til å feste seg. Til å bli husket. Forresten, jeg husker Per Hafslund. Han var NRKs egen natur- og dyrelivsguru. Per Hafslund åt småkryp på direkten. Gnafsa i seg biller, maur og andre spennende proteinkilder, mens en gulpende og tydelig kvalm Sverre Tinnå bivånet seansen. Per Hafslund var veldig opptatt av parringsritualer. Han var den direkte årsaken til et heller sjeldent fenomen; at min mor indignert reiste seg fra stolen og durte bort til av-knappen. ”Nei, nå får det jammen være nok av dette svineriet!” I flere år var jeg plaga av tanken på hvilket unikt parringsrituale jeg hadde gått glipp av.
Men altså, bortsett fra Per Hafslunds utfoldelse på skjermen, så er det lite jeg husker av datidens tv-programmer. Det store unntaket er Fjernsynsteateret. Fjernsynsteateret var Tor Stokke, Ingebjørg Sem, Ruth Tellefsen, Gisle Straume, Lise Fjeldstad, Wenche Foss, Sverre Hansen og Arne Lie. Og Ragnhild Michelsen. Og Espen Skjønberg.
Jeg tror det var Lille Eyolf som utløste denne heftige interessen min for NRKs teateroppsetninger. Lille Eyolf som var krøpling, og som ble lokket ned til brygga av Rottejomfruen. Og druknet. Rut Tellefsen, som jeg alltid fant en smule skremmende og frastøtende, spilte lille Eyolfs mor, streng i ansiktet og med gjennomborende øyne. Ingen kunne tolke bitre kvinneskikkelser som Rut Tellefsen. Lille Eyolf hadde, i likhet med så mange av Ibsens skuespill, noe dystert og farlig over seg. Jeg var altfor ung til å ha noen som helst mulighet til å tolke de tvetydige bemerkningene, eller lodde dybden av det usagte. I stedet festet replikkene seg. Hver gang – jeg så selvsagt alle reprisene - Rut Tellefsen kom med replikken ”De sa: Krykken flyter”, ble jeg grepet en av iskald, men likevel forventningsfull uhygge. Ibsen var en mester i å skape driv i skuespillene ved å skrelle bort lag på lag av den menneskelige fasade. Det tilsynelatende harmoniske og hverdagslige ble gradvis avslørt som løgn og hykleri, til å begynne med via subtile hentydninger, for så å nærmest eksplodere i intense replikker fulle av bitterhet og lenge undertrykt raseri.
Fjernsynsteaterets symbolbruk kunne til tider være både forvirrende og frustrende. Ta for eksempel Vildanden. En tittel som tilsier at dette skuespillet skal handle om ei and. Det gjør det da også på en måte, men vi får aldri se denne anda. Den er bare tilstede i den grad menneskene snakker om den, bortgjemt på et støvete mørkeloft som vi heller aldri får se det minste glimt av. Hvis Hedvig var så jævlig glad i denne anda, så kunne hun vel sluppet den inn på kjøkkenet? Latt den vralte litt rundt og snadre med menneskene? Ikke la den ligge og sture inne på mørkeloftet. Stakkars and. Per Hafslund hadde aldri i livet behandla et dyr på denne måten. Han hadde kost og degget med det og susset det på nebbet. Og snadret tilbake. Per Hafslund kunne blitt en ypperlig Ibsen-figur. Bare navnet har en ibsensk schwung over seg, og glir rett inn i persongalleriet:
Hjalmar Ekdal: Nei, men er det ikke Dr Hafslund som kommer! Gamle venn, kom nu bare innenfor så skal jeg be Hedvig om å stelle i stand noen smørbrød til oss.
Per Hafslund: Kjære Hr Ekdal, sett nu ikke det stakkars barnet i arbeid for min skyld. Jeg kom i grunnen kun for å ta en titt på denne vildanden.
Hjalmar Ekdal (forvirret): Nå; vildanden, sier De? Hva med den?
Per Hafslund (streng): Ja, Hr Ekdal. Nettopp vildanden. Det har kommet meg for øre at De ikke behandler henne som De burde.
Hah! Per Hafslund hadde nok ordna opp i sakene.
Mens vi venter på Godot var et annet lurestykke. Estragon og Vladimir, som har en uklar avtale om å møte Godot, tilbringer ventetida med å utveksle meningsløse fraser mens de ser ut til å står fast i eksistensiell tomhet. Ikke nok med at jeg venta i ulidelig spenning på denne Godot første gang jeg så skuespillet, men jeg valgte å gi denne mannen en ny sjanse hver eneste gang reprisen sto på sendeplanen. Jeg må ha mistet illusjonen etter hvert, men jeg mistet aldri håpet. Det kunne jo hende at Godot hadde ombestemt seg like før reprisen og i et blaff av gode manerer hadde innsett hvor uhøflig det er å la folk vente på den måten. Mens vi venter på Godot er et av de skuespill som har fascinert meg mest, og jeg aner ikke en gang hvorfor.
En oppsetning som også gjorde et enormt inntrykk omhandlet en manns reise inn i galskapen. Jeg husker ikke tittelen på skuespillet, og heller ikke forfatteren, men handlinga var lagt til siste halvdel av 1800-tallet, og trolig skrevet i samme periode.* Mannens gradvise tap av evne til å forholde seg til virkeligheten hadde noe skremmende og uunngåelig over seg, og uhyggestemningen økte i takt med hans paranoide vrangforestillinger. Den eneste som kunne takle dette gale mennesket var en gammel barnepike, kalt Dadda, som nærmest var en del av familien. Hun passet ungene i huset, og hadde i sin tid også vært barnepike for mannen. Jeg må ha oppfattet at galskap ikke er et produkt av egne valg, for jeg tilla ikke den psykotiske mannen noen skyld i hans uforutsigbare framstøt mot familien. Stykkets avslutning var sterk; mennene i de hvite frakkene banket på døra og dro fram en innretning som jeg seinere skulle identifisere som en tvangstrøye. Et uhyggelig tvangsmiddel med uforholdsmessig lange ermer, laget i hardt og stivt lerretsstoff. Det var da Dadda grep inn. Hun ba dem om å overlate oppgaven med i iføre den skrekkslagne mannen tvangstrøya til henne, og under lavmælte trøsteord som mannen gjenkjente fra barndommen, klarte hun å berolige ham. Tvangstrøya ble knyttet igjen mens Dadda med ru og kjærlig barnepikestemme forsikret ham om at alt ville bli bra.
Nils Ole Oftebro skal en gang ha uttalt at ingenting kan måle seg med godt gammeldags fjernsynsteater. Nils Ole Oftebro er en klok mann.
* I ettertid har jeg identifisert skuespillet som Faderen av August Strindberg.
Etiketter:
Kultur
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentarer:
Aaah, endelig noen utenom meg selv som husker fra nrk fjernsysnets barndom. Per Hafslunds naturprogrammer, På roteloftet om fysikk mm, Fjernsynsteateret (ble faktisk diskutert blant klassekamerater på på gymnaset) er alle gamle kjære minner. Og diskusjonsprogammene med de blant mange ansetts om særes uspiselige Per Ø. Heradstveit og Kjell Arnljot Wiig. Husker politikere som bekymret seg over hvordan man skulle kunne få brukt alle de millioner som ville strømme inn når Folketrygden ble etablert i 1967. Akk Ja.
Takk for påminnelsen.
Legg inn en kommentar