søndag, oktober 22, 2006
Besettelse
11:54 a.m. | Lagt inn av
Mien |
Rediger innlegg
Jeg husker første gang jeg ble interessert i sykkelsport for alvor. Da kom jeg hjem fra ferie, og fant min sønn, Piero, dandert på sofa’n mens han knapt hadde tid til å kaste et blikk på sin gamle mor og si velkommen hjem. Eller i det minste hei. Han så på tv. Tour de France var allerede inne i sin andre eller tredje uke, og det var fullt kjør i fjellene. Nå skal det sies at Piero har sine øyeblikk av klarhet, og han hadde nok sine mistanker om at det ville bli en del forstyrrende grevlinggrynt framover dersom han fortsatte å legge beslag på tv’n i timevis de påfølgende dager og uker. Han er imidlertid en slu taktiker, og når han i tillegg har inngående kjenneskap til gamlemors mentale irrganger, så øynet han en løsning på problemet. For å vekke sin mors interesse for en sak, så er stikkordet informasjon. Grundig informasjon, gjerne formidlet med entusiasme og glød. Målet var selvsagt å få gamla såpass interessert at hun selv ikke ville ønske å slå av tv’n. Sjelden har en taktisk manøver vært til de grader vellykket.
Jeg så ryttere grise seg oppover fjellsiden, noen enkeltvis, andre i små grupper. Jeg så en liten fjert av en rytter med sjørøvertørkle sakke akterut etter gruppa si mens han beit tenna sammen og laga morsomme grimaser i ansiktet.
Det er Pantani, sa Piero, Han liker vi.
Å, sa jeg. Gjør vi det?
Javisst! Han er stor. Bare vent, han kravler seg nok tilbake!
Pantani kravlet seg tilbake. Og slapp igjen. Og kravlet seg opp atter en gang. Han vant ikke etappa, men Piero hadde vunnet det taktiske spillet. Naturlig nok, da jeg ikke visste at jeg var med i et spill på det tidspunktet. Det fikk jeg først vite seinere. Da agnet var slukt og vel så det. Mission accomplished.
Etter å ha fått et første innblikk i fjelletappenes vidunderlige uforutsigbarhet, kategorisering av bakketopper, poeng i forhold til klatretrøya og grupettoens desperate slit for å nå tidslimiten, satt jeg igjen med små brokker av info om noen få ryttere. En del av infoen var blitt formidlet av Piero, en del var et resultat av egne observasjoner:
Selv om det ikke mangler på taktikk i fjellene, så er det på de flatere etappene at dette virkelig kommer til syne. I fjellene er det få ryttere som kan kjempe om en etappeseier, og når rytterene nærmer seg avslutningen på en fjelletappe, så er de så dødsens slitne at de har mer enn nok med å holde seg på sykkelen. På det tidspunktet har de knapt en taktisk tanke igjen i hodet. Og ikke så mye annet heller. På flatene derimot, utspilles det taktikk på høyt plan. Bare det å holde på, og kjempe om, posisjonen i feltet – noe vi ikke får særlig innblikk i under tv-sendingene - er i høy grad et resultat av taktiske ferdigheter. Et blikk fra en veletablert rytter kan få en ivrig rookie til å rødmende la seg slippe helt ned til halen av feltet. Hvor han ”hører hjemme”. Denne posisjoneringen førte til regelrett slåsskamp for et par år siden. Det skjedde da Sastre ”tok” Moreaus plass i feltet, og en krakilsk Moreau dro like godt til ham.
Ellers er de flate etappene i stor grad preget av spurtlagene og deres ambisjoner på vegne av folk som McEwen, Petacchi, Boonen, Thor og i den tida; Cipollini og Zabel. I likhet med de fleste som begynner å vise en gryende interesse for denne sporten, så forsto jeg ikke helt dette med at sykling er en lagsport og at de fleste rytterne gir fullstendig faen i hvor de er plassert i sammendraget. Jeg forsto heller ikke helt hvorfor Armstrong eller Ullrich ikke bare stakk av fra hovedfeltet og prøvde seg på en etappeseier. Go for it, liksom. Da jeg begynte å forstå de mange taktiske trekkene, og de skrevne og uskrevne reglene, var jeg hekta. Fullstendig hekta. Og det blir bare verre og verre.
Jeg kan ikke dra på ferie i mai, juli eller september. I mai snor sirkuset Giro d’Italia seg rundt omkring i den italienske støvel, i juli blir symbiosen med fjernkontrollen fullkommen da Tour de France – sommerens vakreste eventyr – går av stabelen, og i september rundes det hele av med Vuelta a España. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror min siste ferietur sammen med familien var i 1999. Det er ikke bare under Eurosports daglige sendinger, som for øvrig kan vare i 6-7 timer, at jeg er utilgjengelig. Hele døgnet går med til å oppdatere seg online, studere løypeprofiler for kommende etapper og delta i diskusjoner på ørten norske og utenlandske sykkelfora. En gang chatta jeg til og med på en italiensk chattekanal. På italiensk. Sort of.
For å omskrive litt på tittelen til Armstrongs bok: It’s all about the bike!
Jeg så ryttere grise seg oppover fjellsiden, noen enkeltvis, andre i små grupper. Jeg så en liten fjert av en rytter med sjørøvertørkle sakke akterut etter gruppa si mens han beit tenna sammen og laga morsomme grimaser i ansiktet.
Det er Pantani, sa Piero, Han liker vi.
Å, sa jeg. Gjør vi det?
Javisst! Han er stor. Bare vent, han kravler seg nok tilbake!
Pantani kravlet seg tilbake. Og slapp igjen. Og kravlet seg opp atter en gang. Han vant ikke etappa, men Piero hadde vunnet det taktiske spillet. Naturlig nok, da jeg ikke visste at jeg var med i et spill på det tidspunktet. Det fikk jeg først vite seinere. Da agnet var slukt og vel så det. Mission accomplished.
Etter å ha fått et første innblikk i fjelletappenes vidunderlige uforutsigbarhet, kategorisering av bakketopper, poeng i forhold til klatretrøya og grupettoens desperate slit for å nå tidslimiten, satt jeg igjen med små brokker av info om noen få ryttere. En del av infoen var blitt formidlet av Piero, en del var et resultat av egne observasjoner:
- Pantani er en stor liten mann. Og elsket.
- Ullrich inneholder så mye bratwürst at han sjelden orker å reise seg fra setet.
- Kelme et laget som ruler i fjellene.
- Armstrong er enten elsket eller hatet. Han kjører med pokerfjes.
- Tilskuerne er spik, spenna gærne.
Selv om det ikke mangler på taktikk i fjellene, så er det på de flatere etappene at dette virkelig kommer til syne. I fjellene er det få ryttere som kan kjempe om en etappeseier, og når rytterene nærmer seg avslutningen på en fjelletappe, så er de så dødsens slitne at de har mer enn nok med å holde seg på sykkelen. På det tidspunktet har de knapt en taktisk tanke igjen i hodet. Og ikke så mye annet heller. På flatene derimot, utspilles det taktikk på høyt plan. Bare det å holde på, og kjempe om, posisjonen i feltet – noe vi ikke får særlig innblikk i under tv-sendingene - er i høy grad et resultat av taktiske ferdigheter. Et blikk fra en veletablert rytter kan få en ivrig rookie til å rødmende la seg slippe helt ned til halen av feltet. Hvor han ”hører hjemme”. Denne posisjoneringen førte til regelrett slåsskamp for et par år siden. Det skjedde da Sastre ”tok” Moreaus plass i feltet, og en krakilsk Moreau dro like godt til ham.
Ellers er de flate etappene i stor grad preget av spurtlagene og deres ambisjoner på vegne av folk som McEwen, Petacchi, Boonen, Thor og i den tida; Cipollini og Zabel. I likhet med de fleste som begynner å vise en gryende interesse for denne sporten, så forsto jeg ikke helt dette med at sykling er en lagsport og at de fleste rytterne gir fullstendig faen i hvor de er plassert i sammendraget. Jeg forsto heller ikke helt hvorfor Armstrong eller Ullrich ikke bare stakk av fra hovedfeltet og prøvde seg på en etappeseier. Go for it, liksom. Da jeg begynte å forstå de mange taktiske trekkene, og de skrevne og uskrevne reglene, var jeg hekta. Fullstendig hekta. Og det blir bare verre og verre.
Jeg kan ikke dra på ferie i mai, juli eller september. I mai snor sirkuset Giro d’Italia seg rundt omkring i den italienske støvel, i juli blir symbiosen med fjernkontrollen fullkommen da Tour de France – sommerens vakreste eventyr – går av stabelen, og i september rundes det hele av med Vuelta a España. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror min siste ferietur sammen med familien var i 1999. Det er ikke bare under Eurosports daglige sendinger, som for øvrig kan vare i 6-7 timer, at jeg er utilgjengelig. Hele døgnet går med til å oppdatere seg online, studere løypeprofiler for kommende etapper og delta i diskusjoner på ørten norske og utenlandske sykkelfora. En gang chatta jeg til og med på en italiensk chattekanal. På italiensk. Sort of.
For å omskrive litt på tittelen til Armstrongs bok: It’s all about the bike!
Etiketter:
Sykkelsport
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar