stedet mitt

Babysokker

2012-02-06T19:42:00.000+01:00

-
Første helga i februar var en riktig uværshelg og passet ikke til stort annet enn film, digg og strikking. En kollega hadde formidlet et ønske om babysokker til et tvillingpar, altså hvis jeg fikk lyst og tid, og da det var begredelig turvær fant jeg fram noe garn i ulik tykkelse.

Resultat:
2 par sokker i Viking babyull, (grønne og lilla) pinner nr. 2.5
2 par sokker i Smart, (rosa og hvite) pinner nr. 3.5
ca. størrelse 6-9 måneder.

Januar og Bella's Mittens

2012-02-06T19:33:00.000+01:00

Bella er rollefigur i en av disse populære vampyrfilm-seriene, og det er denne rollefigurens votter som er blitt så mektig populære. I hvert fall her i Norge. Jeg hadde lenge hatt vottene på min lyst-til-å-strikke-liste, og åpnet det nye året med et besøk i byens mest koselige sybutikk, Sy med Oss, som etter hvert også har begynt å selge garn. Til Bella-vottene valge jeg Drops Nepal, en fin, myk ull/alpakka blanding som er en fryd å ha på pinnene. To vottepar er strikket i Viking Odin. Pinnenr 5 til begge garnkvaliteter. Veldig kjappe å strikke, og oppskriften er et herlig enkelt flettemønster. De fleste vottene strikket jeg i den korte versjonen, men tre av dem er de originale lange. Julia overtok de røde, og ytret temmelig umiddelbart et ønske om matchende lue. Tror det var jeg som utvidet til leggvarmere, uansett ble det et rødt sett bestående av votter, lue og leggvarmere til Julia.

Jeg tror jeg må ha en trekkopp-mekanisme i hjernen, eller kanskje strikkelysten drives av et duracelbatteri som legger inn litt ekstra turbokraft - eller manisk ensporethet - som trigges av enkelte prosjekter. For jeg klarte ikke slutte å strikke Bella's Mittens. La opp masker til par etter par etter par, og jeg som ellers nekter plent å strikke på bestilling åpnet døra på gløtt. Det ble i alt 13 par Bella's, men jeg hadde et lite avbrekk med to par av de alltid like populære Elgpulevottene. Strikket i Sandnes Alpakka, pinner nr 3.

Jeg er veldig fornøyd med januarproduksjonen. Om jeg skal si det selv.

Sokker - sokker - sokker

2012-02-06T19:23:00.000+01:00

.
En stund siden siste oppdatering fra meg, min eneste unnskyldning er at jeg har vært for opptatt til å blogge det jeg har vært opptatt med. En god del av førsjulstida gikk med til å strikke sokker som skulle være julegaver til familie og venner, men da julaften var vel i mål klarte jeg ikke helt den mentale omstillinga og fortsatte med sokkerstrikking hele romjula. Denne gangen har jeg ikke operert med intrikate mønstre over 5-6 sider og produsert lekre, tynne sokker i lukseriøse ullblandinger, men gode, gamle raggsokker som først og fremst har til hensikt å varme undersåttene.

Har ikke bilder av romjulsproduksjonen, men det meste av førjulsparene er med:

Jeg har benyttet Viking Sportsragg, 6-trådet Online og Järbo raggi. Pluss et par i restegarn av Wollmeise på pinner nr. 2.5.
Ellers pinner nr. 3 og 3.5.

Oppskrift på Tiramisu

2011-11-21T17:53:00.000+01:00

Tiramisu

Bilde fra matprat.no

5 egg

100 g sukker

500 g mascarpone

1 dl kremfløte

1 klype salt

Ca. 30 savoardikjeks (1.5 pakker)

Revet kokesjokolade eller bakekakao

3 dl veldig sterk espresso

1 dl Tia Maria, Amaretto, Marsala eller likør/sprit etter smak

Skill plomme og hvite på tre av eggene, sett hvitene til side og visp eggedosis av tre plommer + to hele egg + sukker.

Vend inn mascarpone

Pisk kremfløten stiv, pisk eggehvitene stive sammen med salt og vend dette inn i eggedosis-mascarponekremen

Bland avkjølt kaffe og likør, ha dette i dyp skål

Dypp kjeksene kjapt i kaffeblandingen og dekk bunnen av en firkantet/rektangulær skål med kjeks.

Hell over halvparten av kremen og strø med revet sjokolade. Nytt lag med dyppede kjeks oppå kremen, så resten av kremen. Strø revet sjokolade over like før servering.

Må stå kaldt minst fire timer før servering.

Tur til Langfoss 12. november 2011

2011-11-13T08:58:00.001+01:00

Eller rettere sagt fra Langfoss og opp til toppen på 640 moh. Denne turen hadde vært på min mentale liste over must-do toppturer en god stund, og da yr.no meldte om brukbart vær var det bare å kjøre innover til Åkrafjorden.

Nå man står på parkeringsplassen og ser oppover fjellet virker det nesten umulig at det går en sti oppover fjellet. Det ser så vanvittig bratt ut! Kollega Fredrik var med på tur også denne gangen, og vi tok fatt på stien som startet like overfor parkeringsplassen. For første gang hadde jeg min nye høydemåler med, og selv om jeg ikke hadde satt meg nok inn i finessene til å kalibrere den, var den snill nok til å sette startpunktet på -100. Da ble det ikke så altfor vanskelig å regne ut differansene underveis. Og det er tross alt det som er det viktige, å vite hvor høyt oppe man er i forholde til målet.

Du har ikke gått langt før du blir belønnet med utsikt når du går opp Langfoss

Fredrik

Slike skilt dukket opp av og til

Total collaps

Det var bratt oppover, men ikke så bratt som jeg hadde trodd og ganske lettgått på fin sti. Mye stein, noe skogsti, men for det meste tørt og fint. Jeg er ikke i verdens beste form for tida, så tempoet var rolig og jevnt. Vi klarte å miste stien, og brukte et kvarter på å finne tilbake til riktig kurs og sti. Om sommeren arragengeres det motbakkeløp til toppen, og det må være for å holde moralen oppe hos disse gærningene at arrangørene har festet lapper langs løypa med oppmuntrende tekst og antall høydemetre.

Mer utsikt

Veien er langt, langt der nede

Et tynt lag av is dekker dette lille tjernet på 640 meters høyde

Toppfoto 1

Toppforto 2

Turistforeningen estimerer tidsbruken opp til 1 - 1,5 timer, og vi brukte 1 time 15 minutter. Som sagt i rolig tempo med bare noen små pauser til foto og utsiktsnytelse. Nedover brukte vi faktisk 1 time, det er såpass bratt og ulendt at man må følge med hvor man setter beina.

Elva før den blir foss

Helga er ikke bare burdeburde med brunost og leverpostei, den er også sjokoladeboller fra Statoil :)

Fredrik nyter lunsjpausen

Furu

Jeg hadde ikke hele dagen til rådighet denne gangen, så noen langtur var ikke snakk om, men vi gikk litt videre innover etter at de obligatoriske toppbildene var unnagjort. Spiste nista vår i den bratte skråningene like overfor der hvor vi møter elva for første gang. Nydelig sted, og sola varmet virkelig denne novemberdagen!

Effektiv kjøretid til Langfoss: 1 time 15 minutter.
Beregn gjerne noe tid til kaffepåfyll og innkjøp av en stor pose sjokoladeboller på Staoil i Olensvåg.

Tur til Etnefjella og Sandvass 1 - 2 oktober 2011

2011-10-05T17:39:00.002+02:00

Sist lørdag bar det til fjells igjen, denne gangen med turistforeninga og kollega Fredrik. Vi skulle gå fra Øyno via Blomstølen til Sandvasshytta, ligge over til søndag og så dra ned igjen samme ruta. Værmeldinga var nesten for god til å være sann, det lå an til at lørdagen denne første dagen i oktober skulle blir sommerens flotteste dag. Vi kjørte fra Haugesund i 08-tida, og plukket opp en av turlederne, Øystein i Skjold. Veldig hyggelig gjensyn da Øystein var med på fjellturen i Italia i fjor sommer!

Første stopp: Ved elva

Oppover lia

Pirkko Lisa og Fredrik vel oppe på Bjødnå


Blomstolen i sikte

Vi gikk oppover fra Øyno i nydelig solskinn, og etterhvert skiftet bakken farge fra grønt til rødlig. Det var høst i fjellet til tross for 18-20 grader og den varme, gule skiva som strålte ned på oss. Det ble en god del fotopauser oppover, det finnes knapt noe som er så fotogent som høstfjellet! Ved Blomstølen tok vi en lang pause, det ble tid til bading, avslapning og selvsagt til å spise nistepakka. Steikje, så flott det er der oppe! Ruta videre inn til Sandvass er ikke mindre vakker, denne dagen lå vannene blikkstille i sola og rommet hele speilbildet av Etnefjalla i seg. Etter en siste stigning opp ura bar det et lite stykke nedover igjen før vi kunne skimte Sandvasshytta innerst ved Sandvatnet.

På Blomstølen

Det ble mange bilder av fjell og vann:

Fredrik og Ronja

Pause ved Tvitjørnene

Pust i bakken

Siste stigning før Sandvass

Snart helt oppe

Sandvatnet

Det går opp og det går ned

Sandvasshytta

Øystein krysser den siste elva

Og det var virkelig tidenes utfart til Sandvass denne helga! Sikringshytta var stappfull av studenter, og i den flotte ny-hytta var det riktig livlig da 50-60 mennesker hadde valgt akkurat Sandvasshytta som overnattingssted denne lørdagen. Vi slo oss til ute på terrassen, og Øystein sjenket i "kåmadram" til alle som ville ha. Balder of course. Jeg innlosjerte meg sammen med fire andre turdamer, bl.a. Olga som også var med på Italiaturen året før. Kjøkkenet summet av aktivitet da det led ut på ettermiddagen, og det var temmelig kaotisk der til tider. Vi gjode det lettvint og åpnet noen poser Pasta di Napoli, mens andre grupper steikte biff, kantareller, laget saus fra bånn av og til og med pisket dessertkrem for hånd.

I solveggen

Her piskes det krem

Kaos på kjøkkenet

I kveldinga begynte jegerne å trekke innover igjen, de hadde vært ute fra tidlig morgen og vandret rundt på toppene på jakt etter fugl og småvilt. Og litt fangst ble det, da: to ryper og en hare. Da de skulle bearbeide byttet sitt fikk de imidlertid et problem for ingen av dem hadde husket å ta med tau til å binde opp viltet med. Jeg avså gjerne et par reservelisser til fjellstøvlene og hjalp dem ut av den lille knipa.

Et lite stykke jakthistorie

Søndag morgen lå skodda tjukk over Sandvatnet. Det regnet jevnt og stille og været viste i det hele tatt ingen tegn til å bedre seg ut over morgenen slik yr.no hadde lovet. For å slippe nedstigninga i ura valgte turlederne å ta en alternativ vei første delen av ruta til Blomstølen, dermed slo vi følge med jegerne et stykke oppover på stien til Markhus før vi svingte av til venstre et sted i lyngen og tåka. Vi så virkelig ingenting, men tempoet var det ingenting å si på for vi gjorde unna turen på godt under to timer. Alternativ rute til tross. Olga og damene dro videre umiddelbart, mens resten av oss tok en spisepause på Blomstølen. Innomhus denne gangen. Fikk også skifta ut den våte ullen i tørr, så da var vi klar for siste etappa ned til Øyno. Det var riktig sleipt og glatt hele veien, men så lenge man ser seg for og er noenlunde fokusert så går det oftest bra.

Sandvasshytta søndag morgen

I bilen lå det tørr joggebukse, tørr ullgenser, tørre sokker og tørre sandaler og venta på meg. Pluss en pose med en ikke uanseelig mengde fudge-karameller som jeg delte med resten av følget.

Jeg tenker vi gir denne turen terningkast 6.

Ny genser

2011-10-03T20:45:00.000+02:00

Praktisk løsning

Og det tok sin tid å få den ferdig! Leddgikten i hendene gir ikke slipp, men det blir da noen omganger nå og da. Oppskrifta er fra Sandnes, og mønsteret er Selbu. Oppskrifra er noe modifisert slik at det passer til garnet jeg valgte, nemlig Drops tynn alpakka. Pinner 2,5 på hele genseren. Jeg liker ikke den klippinga og beleggstyret, derfor strikket jeg rygg og forstykke hver for seg og sydde ermene rett i.

Laget også ermene litt lange slik at jeg kan dra dem nedover hendene og laget hull til tomlene.

Fargene er petrol og naturhvit.

Til Krokavatnet igjen - 25 september 2011

2011-09-25T21:00:00.001+02:00

Fiskeplassen

Det ble ny fisketur på meg i dag, kombinert med litt turgåing. Etter å ha fått starten i sykkel-VM med meg, dro jeg nok en gang opp til Krokavatnet med fiskestanga. Utallige kast med lilleauren ga ikke uttelling denne gangen, så da var det på sin plass med et slukbytte; Sølvkroken Aura 7 gram ble den utvalgte fra det rikholdige slukskrinet mitt som rommer hele tre sluker. Og blått og sølv falt i smak! Det nappet og sprellet på tredje, fjerde kastet og jeg kunne hale i land en fin liten fisk til steikepanna!

Fin aure!

Jeg gjør ikke en gang et forsøk på sløying med denne rustne kniven

Niste og kaffe

Det ble med den ene, men jeg var likevel godt fornøyd. Så langt er fiskestatistikken min særdeles god; fisk hver gang! Var en tur i Suldal sist helg, da ble det også en liten aure på meg da vi fisket oss rundt Lauvastølvatnet i kulingen.

En nødvendig stopp på Statoil for å hamstre rømme på hjemveien, og fisken kunne slenges i panna! Ingen dum trøst når Cav går hen og vinner VM-spurten. (Ok da, akkurat det var en gedigen nedtur!)

Min aller første ferskvannsfisk - På fisketur i Krokavatnet 10.09.2011

2011-09-10T20:54:00.000+02:00

.
Da var helga her. Med helt greit fiskevær, overskya og vind av skiftende styrke. Jeg er ikke vant til å oppholde meg utendørs uten å bevege meg, så klesvalget var ikke helt opplagt. Men med en GTX-bukse og ditto jakke var jeg i hvert fall rusta mot regnet som truet denne lørdagen. Ulltrøye under, fjellstøvler på beina. Sekken full av brødskiver, termos med kaffe, kopp, epler, fleecejakke og selvsagt fiskeutstyret. Au, holdt nesten på å glemme kniv, i siste liten plukket jeg med meg en gammel speiderlignende sak fra den delen av garasjen hvor det bor flest edderkopper. Og la i vei.

At noe så vakkert kan være så farlig

Ankom Krokavatnet fra Kattanak, og gikk oppover mot demningen. Tok så til høyre opp på berget og fulgte stien ned til stidele hvor jeg tok av mot vestsida av vatnet. Måtte lete litt før jeg fant et sted som var såpass åpent at jeg kunne legge det lille jeg har av kraft i kastet, men fant et veldig bra sted etter kort tid. Av med sekken, opp med slukboksen og så var det den store avgjørelsen: Hvilken sluk? Jeg hadde hele tre stykker å velge mellom. Valget falt på en 12 grams lilleauren, jeg tenkte jo tyngre sluk desto lengre kast, og da de to andre slukene var på 10 og 7 gram ga avgjørelsen seg selv.

Kaste ut, sveive inn. Kaste ut, sveive inn. Etterhvert begynte jeg å eksperimentere litt under innsveivinga, rask nykking med stanga avløst av sveiving i variert tempo. Det var ganske fredelig hele greia. Få mennesker legger turen til denne sida av vatnet, det er andre sida som er populær med Presten og Jøtnaheim. Vestsida der jeg sto er blaut og tung å gå i, jeg har bare gått der én gang, - altså fra en ende av vatnet til den andre - og verken jeg eller turfølget Lillian fant denne ruta særlig festlig. Men nå var det perfekt! Kaste ut, sveive inn, nykke litt og tenke store tanker. Ro.

Kaste ut - sveive inn - kaste ut - sveive inn....

OG DER NAPPA DET SOM BARE POKKER!

Mitt aller, aller første napp av en ferskvannfisk! Først antok jeg at det var en feil, at jeg ble lurt av min egen nykking med stanga eller at jeg hadde fått bånnfall på kroken. Særlig da det plutselig ikke skjedde noe mer var jeg sikker på at jeg hadde vært nedi bunnen en tur. Men så begynte det å sprelle ganske så livlig, og jeg ble plutselig livredd for at denne livlige, umistelig skapningen skulle sprelle seg av kroken igjen og forsvinne for meg. Jeg ante heller ikke om det var noen spesielle tricks man burde kunne for å få fisken velberga opp på land, eller om man bare slengte den opp på samme måte som ved sjøfiske. Tenkte det uansett var lurt å sveive den forsiktig inn, ikke for fort. Og så var den plutselig bare en meter fra meg, rett nedenfor gresskanten der jeg sto. En nydelig liten fisk som jeg antok - nei, jeg var faktisk ikke helt sikker, flaut, men sant - var aure. En siste klønete sving med stanga og den aller fineste auren noen noensinne hadde sett lå og sprellet i gresset. Åh, så fin fisk, da! Nydelig er du! Herregud, jeg snakket til den. Til en fisk! Som om den var en hundevalp. Eller et av marsvina.

Næmen så fin liten fisk, da!

Men dikkedikkpratet til tross, jeg hadde ingen skrupler med å dra fram kniven og slå den ihjel med baksida av kvivbladet. Men så ble jeg litt usikker på prosedyren, what now? Sløye? Jeg gjorde et forsøk, men kniven var usannsynlig rusten og sløv, og jeg har omtrent like mye kraft i hendene som en treåring. Hoden kom nesten av til slutt, og så prøvde jeg å skvise ut innvollene ved å melke den bakfra og framover på en måte. Noe magelignene greier tøyt ut pluss litt annet snacks, og jeg bestemte at det fikk holde. Hosj oppi bæreposen med seg! Jeg var mektig stolt over meg selv.


Sleip fisk og sløv kniv. Pluss meg. Det var selvsagt totalt dødfødt.

Og sulten. Fire brødskiver med ost, kaviar og blåbærsyltetøy og et par kopper kaffe seinere var jeg i gang igjen. Kast, sveive inn, nykke. Omatt og omatt. NAPP! Men denne gangen kom han seg unna, gitt. Jeg hadde såvidt begynt å nykke litt på neste kastet da han beit på igjen, og denne gangen hang han godt fast på kroken, all sprellinga var til ingen nytte og nok en gang kunne jeg lande en finfin aure rett foran føttene mine. Jeg har ikke så mye greie på hva som er ok størrelse på disse aurene, men de så da ganske fine ut, syntes jeg. Ikke slikt småplukk som man kaster uti igjen. Ha ha, særlig at jeg hadde kastet uti den første fangsten min ever! Om de hadde veid tre gram og vært på størrelse med en fyrstikk hadde jeg dratt dem med meg hjem. Og steikt dem. Men de riktig fine ut, aurene mine. Denne gangen tenkte jeg ikke en gang på å ta i bruk den gamle rustne til annen enn myrderier. Kakk, kakk! Aure nr. 2 ble hengt opp i ei grein for photo shoot, før han havnet i kiwiposen.

Aure nr. 2

Men så roet det seg. Jeg prøvde meg på et sted litt lenger borte, men heller ikke her ville flere fisker bite. Ingen napp heller. På tide med et slukskifte, kanskje? Tvangsprega som jeg er - les: systematisk og analytisk - bestemte jeg meg for å kaste 15 ganger med hver sluk. Først 10-grams, så 7-grams. Og til slutt 15 kast med lilleauren igjen. Nada.

Etter et par timer pakket jeg sammen. Drakk opp kaffen, tok et eple i hånda og dro tilbake samme vei jeg kom. Butikken neste, handlelista var ikke særlig lang: Meierismør og rømme.

Og slik gikk det til da jeg fanget min aller først ferskvannsfisk! :)

Nå skal det fiskes!

2011-09-10T19:18:00.000+02:00

Det har jeg kjøpt meg. Og denne gang til ferskvannsfiske, noe jeg forøvrig bare har dårlige erfaringer med. Så dårlige at jeg ikke har dratt i land en eneste, liten føkkings ferskvannfisk i hele mitt liv. Neida, jeg har ikke lidd meg gjennom ørten vassdrag, elver og bekker, men har faktisk prøvd noen ganger. Sånn ca. mellom 5 og 10, tenker jeg. Sjøfiske derimot, det har jeg gjort masse av.

I sommer har jeg fått mer og mer lyst til å prøve dette ferskvannsmysteriet igjen. Jeg ser jo så mange innbydende små og store vann når jeg rusler rundt i fjellet, og etterhvert begynte jeg å få disse påtrengende indre bildene av sprellende aure på stanga, bålfyring, ikke fullt så sprellende aure fresende i ei velbrukt steikepanne, alt i en innbydende og myggfri camp.

Og da jeg hadde behov for heftig trøsteshopping i forkant av en rotfylling dro jeg opp til XXL og fant denne supre pakken:

Stang, snelle, sen, sluker.

Dessuten fulgte det med sånn lang hylse pluss tøypose. Ja, også tre spinnere. Så nå er resten opp til meg. Og fisken.

Skitt fiske!
..

Til fjells igjen - Suldal 26-28 august 2011

2011-09-09T15:50:00.000+02:00

,
Utover sommeren var jeg blitt sulten på en Suldalstur igjen, og denne fredagen ble jeg med Gunhild og Steeven til den flotte hytta deres i Suldalsfjella. Værmeldinga var fæl, så jeg tenkte mer på turen som hyttetur enn fjelltur, en av disse inne-helgene på hytta hvor man gumler seg gjennom dagene mens man løser kryssord, strikker, leser, spiller kort osv.Og slike helger kan også være deilige!

Vi kjørte innover retning Ropeid for å ta ferja over til Sand. Knapphus bensinstasjon har alltid vært, er er i høyeste grad fremdeles, en junkfood-magnet av de store, og vi måtte selvsagt stoppe. Og bunkre opp skrottene våre. Litt mer handling til hytta, sånn i tilfelle det ikke er nok snop, og litt til å knaske på i bilen.

Da bilen var parkert snublet vi oss oppover med sekker og bæreposer, alt mens fire glade bikkjer brøytet seg vei mellom beina våre. Været var slett ikke verst, og vi øynet et lite håp om en morgendag uten særlig regn. Både Gunhild og jeg hadde veldig lyst til å dra oppover i fjellet på tur neste dag. Det hadde muligens Steeven også, men han hadde lovet seg vekk på dugnad og hyttebygging.

Ruta vår denne gang

Og været var supert det da jeg sto opp! Varmt og sommer da jeg slapp ut bikkjene om morgenen, ungdommene Frodo og Chili løp rundt og herjet utafor hytta, mens gamlingene Tuva og Klumpen så langt fra var ferdige med natta og bare gløttet opp med et halvt øye. Frokostene i Suldal er nesten det beste ved hele oppholdet, og det er Steeven som er frokostsjef. Vi planla turen mens vi nøt eggene, osten, kaviaren, salamien og syltetøyet, utallige brødskiver gled ned og vi smurte en del til niste.

Ikke akkurat overflod av blåbær, men vi finner da noen

Innover mot Dyrskar

Bikkjene og jeg

Krekebæra smakte ypperlig!

Drøyet ikke lenge før vi dro innover Kvilldalsdalen mot noen støler som ligger innerst i dalen. Derfra går det oppover, men i dag går det i rusletempo siden vi plukker blåbær på veien. Ritzj, ratzj med bærplukkerne, og etterhvert blir det en liten haug med blåbær oppi dem mens vi tusler oppover. i bedagelig tempo. Bæra blir imidlertid mindre og mindre og til slutt gidder vi ikke mer. I stedet tar vi sikte på et lite pausested ved bekken hvor de firbeinte kan få drikke. De har usannsynlig tjukk pels, og blir lett varme. Gunhild og jeg brukte krekebær (krekling) som drivstoff denne dagen. Det var massse av dem, de var store og smakfulle og det er lett å røske med seg neve eller to på én gang fordi de slipper busken så lett.

Det går enda litt oppover

Suldalsfjella

Det bærer opp i ura

Jeg i hula sammen med Klumpen

Dyrskar

Litt av blåbærfangsten

Været ble litt opp og ned etterhvert, men regnet holdt seg i det minste borte. Vi koste oss virkelig i det stadig vekslende terrenget, fra lyng og brake til myr, sva og ur. Og så kom vi til Dyrskar, den heftige ura med sprekker, huler og digre kampesteiner! Hadde en liten drikkepause i en bekk like ved, og så dro vi tilbake for å gå langs høydedraget helt tilbake til hytta. Litt opp og litt ned, men mest bortover. Vi planla en telthelg i dette området før vinteren og snøen setter stopp for campingliv, og så en sti som gikk vinkelrett på den retninga vi beveget oss i. Der skulle vi! Første helga ingen av oss hadde noe fastspikra program, 16-18 september. (at værmeldinga per i dag mildest talt ser nedslående ut er en annen sak)

Drikkepause ved Dyrskar

Landskapet åpner seg etter Dyrskar

Det er alltid et eventyr når vi skal ned fra fjellet når vi legger returen her. Det finnes ingen sti og når svaberga tar slutt og vegetasjonen tar over blir det ofte til at vi brøyter oss vei nedover buskaset, og også aker oss nedover på rompa når det er for sleipt til å gå. Siste del er faktisk verst, inne i skogen hvor bånnen er dekka av mosegrodde steiner som er glattere enn såpe her hvor sola ikke trenger inn og kan tørke opp litt.

Vel ute på veien møter vi på en lubben saueflokk, og de viste såpass nysgjerrighet at de begynte å følge etter oss. Tipper det var bikkjene som trigget interessen, den ene sauen våget seg helt bort til Frodo og snuste på ham! Stakkars Frodo som ennå ikke er fylt året og er babyen i gruppa, han ble helt perpleks av denne frekke ulldotten og så ingenting morsomt i denne situasjonen.

Saueflokken

Etter 5-6 timer på tur var det godt å slenge seg ned i liggestoler på terrassen, nyte sola som var kommet fram igjen og vifte med tærne. Gunhild laget biff med verdens beste hjemmedyrka grønnsaker, og livet var usannsynlig godt å leve. Jeg fikk også tid til å pløye meg gjennom en Lars Monsen bok med villmarkstips og strikke noen omganger om morgenen.

Da er det bare å håpe at telthelga vår ikke blir ramma av regn, orkan eller snø. Hadde vært så vanvittig moro å telte der oppe på de nydelige stedene!

..

Helgetur og road trip til Galdhøpiggen (2469 moh) 19-21 august 2011

2011-09-04T16:50:00.002+02:00

.
-

Angående foto: Både Fredrik og jeg har bidratt med bilder på denne turen, men da vi brukte det samme kameraet vet jeg ikke alltid hvem som tok hvilke bilder.Minner om at det er mulig å klikke på bildene for å få den større.

Det er noe eget ved nasjonstopper. De kan være så enkle, lettgåtte og tilgjengelige som bare det, men det er likevel noe som lokker ved dem. "Det høyeste fjellet i ...". Jeg var på toppen av Mt. Toubkal i fjor, og da er det jo nesten litt flaut å ikke ha vært på den mer hjemlige Piggen. Derfor håpet jeg å komme meg opp på norges tak en gang i løpet av sommeren.

Etter noen løse, og noen langt mindre løse planer med diverse mennesker hvor alt rant ut i sanden, ble det til at jeg dro sammen med kollega Fredrik og hans sønn Samuel. Fredrik er fra Sverige og har familien sin der, men jobber i Haugesund og pendler en del Norge - Sverige. Samuel ville komme fra Stockholm for helga, så han skulle vi plukke opp på Flesland fredag formiddag. Fikk lånt en liten lavvo av Gunhild og Steeven, og da vi satset på å kun spise medbrakt mat på turen ble det en kasse full av brenner, kokekar, gass etc. pluss maten. Det ble en del omorganiseringer før vi fikk dytta alt inn i Atosen, og da var ikke Samuel kommet en gang!

Pause på Voss - Fredrik og Samuel

Over Vikafjellet

Over Vikafjellet - Samuel

Sognefjorden - vi tok ferja fra Vangsnes til Hella

Vi dro fredags morgen og hentet Samuel på Flesland fra et noe forsinka Stockholm-fly. Bortsett fra en god pause på Voss hadde vi ikke særlig med pauser der vi rullet avgårde i vårt mer eller mindre uvillige framkomstmiddel. Sognefjellet virket endeløst, men det var virkelig flott der oppe med lave skyer under oss og tidvis gløtt av sol. Det tar likevel sin tid å komme fra A til B med Atosen. Den er gammel og sliten og forlanger å bli tatt hensyn til på alle sine særheter, noe som ikke merkes så mye de få minutten han er drift hver dag, men som blir påtrengende tilstede når man tilbringer 10-12 timer sammen med ham.

Og det tok nesten 12 timer før vi rullet inn på parkeringsplassen ved Raubergstulen, 10 km fra Juvasshytta lenger oppe i fjellet. Vi bestilte brefører til neste dag og teltplass til lavvoen, men da vi kom ut i bilen igjen ymtet Fredrik frampå at det egentlig var ganske billig med sengeplass her. Slitne som vi var etter all kjøringa tok vi kjapt avgjørelsen om å sove innomhus. I seng. Og med et firemannsrom for oss selv med stort oppvarmet bad vegg i vegg, rigget vi oss til med soveposer, mat, termos og gudene vet hva ellers vi hadde fylt opp Atosen med.

Tilløp til campingliv på rommet på Raubergstulen

Fredrik på kveldstur - bildet viser Raubergstulen

Breføreren

Jeg er morgenfugl og traff dagens første ikke-sovende vesen like utafor huset der rommet vårt var. En hare hoppet rett forbi trappa, og virket verken redd eller overrasket da jeg kom ut med gassbrenneren og kaffekjelen. Et vilt dyr! Kult! Kaffe, frokost, rydde ut av rommet, pakke i bil, pakke i sekk og vi var klare til å få litt info av breføreren oppe ved hovedhuset. Der fikk vi også utdelt hver vår sele til bruk over Styggebreen. Så bar det i egen bil rett inn i tåkeheimen og oppover de 10 km til Juvasshytta som var startpunktet for turen inn til piggen. Det var max 5-6 meter sikt, virkelig tett, tett tåke og jeg sleit seriøst med å se hvor veien gikk. Hårnålssving til høyre sa Fredrik. Legg litt over til venstre. Slak sving til høyre. Hårnål til venstre. Snakk om teamwork. Det klarnet litt da vi var nesten oppe, og etter at vi hadde parkert og fått de siste instruksene dro vi innover mot breen.

Tåke oppover mot Juvass

Innover mot Styggebreen

Galdhøpiggen Sommerskisenter - ikke særlig innbydene

Ved breen

Vi gikk i stein, kunne minne litt om ruta til Gaustatoppen, men det var omtrent ikke noe stigning. Passerte et heller dystert sommeskisenter på høyre side, breføreren kunne fortelle at det hadde vært stengt i 6 uker, men jeg fikk ikke med meg årsaken. Tipper pga alt regnet. Det ble en ganske lang pause ved brekanten, så vi gravde ned i sekken etter brødskiver og sjokolade. Og dro fram vottene. Breføreren la ut tauet i en pen slange på breen, knyttet 32 knuter og inspiserte/korrigerte til slutt selene våre. Relativt stramt tau, følg med på personen foran - og personen bak ved forsering av sprekker - og hyl ut hvis det er nødvendig med et stopp. Bortsett fra noen små sprekker på slutten av breen var den jevn og fin og gå på. Grått vær og dårlig sikt i starten, men etter en stund lettet skydekke og sjølvaste Piggen reiste seg foran oss. Fjellet har en tendens til å lure deg når det gjelder distanser og stigningsprosent. Fra midt på breen så det ut til å være maks 20 minutter opp til toppen, og slett ikke videre bratt. Men de 20 minuttene gikk faktisk med til å krysse resten av breen, og da vi nådde ura måtte vi ganske kjapt revurdere estimeringa av bratthet. Og skulle vi tvile på sansene var regnestykket latterlig enkelt: Startstedet ved Juvasshytta lå på 1850 moh, Galdhøpiggen når 2469 moh, og da vi ikke hadde lagt bak oss noen høydemetre av betydning sa det seg selv at vi hadde mesteparten av de 619 vertikale metrene foran oss i ura.

Tauet legges ut

Pause ved breen

Taulaget begynner å bli klart

På breen - det første glimtet av Piggen

På breen - oppe til høyre skimtes taulagene som starter kl 10 fra Juvashytta

Vi begynner oppstigningen i piggura

Vel ute av tauet begynte vi å gå oppover. Ikke gå til høyre ropte bredføreren, der går det rett ned i bratte stup! Hele rekka av folk la seg over til venstre som en motorsykkel i en hårnålssving. Ikke gå for langt til venstre, under der er det bre med endeløse, dype sprekker! Vi la godt over til høyre igjen. Mot midten. Men ura var morsom å kravle seg oppover, den! Været var helt greit, lite vind, ganske grått og vi fikk sågar fem små minutter med spredte snøfiller. Bratt var det, og ingen sti. Bare ur. Man fryser ikke når man griser seg opp Piggura, det skal være sikkert. Men det var ingen luftige partier, ingen steder hvor høydeskrekken boblet til overflaten, sånn sett passer Piggen for folk flest.

Toppen av Norge og bånnski på Balder!

Fredrik på toppen

Fredrik og Samuel

Mat og kakao

Skydekket letter innimellom og vi ser et glimt inn i Jotunheien

Jotunheimen

Svette kropper blir som nye med med tørr ull

Shit happens...

Etter 45 minutter kunne jeg dra fram Balderflaska og feire med en toppdrink! En liten miniflaske bare, jeg skulle jo helst være kjørbar seinere på dagen. Fredrik fikk den andre miniflaska, Samuel takket nei. Vi hang rundt på toppen i nesten en time, tok noen bilder, spiste, drakk og så på folk. Sola kom og gikk, og livet var helt ålreit!

Jotunheimen

Til og med bønneflaggene finnes på toppen

Nedover gikk det lett, vi fant tauet vårt nederst i ura, og klikket oss inn på hver vår knute. Vel over breen ble det fotopauser for flere i taulaget, været var klart og mange ville ha gruppebilder med piggen i bakgrunnen. Og så åt vi igjen. Det blir gjerne til at man går og mumser hele dagen på slike turer, aldri dumt å sørge for fulle energilagre.

Nedover ura

Snart klar for returen på breen

Det obligatoriske bildet med piggen i bakgrunnen


Og enda et

Mot Juvasshytta

Vi gikk i en steinørken

Tilbake ved Juvasshytta var det av med selene, og etter å ha funnet bilen på parkeringa bar det nedover de ti km til Raubergstulen hvor vi skulle ha en kort organiseringsstopp før vi dro videre. Den mila ble en pinefull affære for Atosen! Han skramlet og hylte i de bratte fjellskråningene, og til slutt ga jeg opp å holde ham i andre gir og fortsatte nedover i tredje. Mens jeg vekselvis bremset og slapp. I det som føltes som en evighet. Det var med en viss lettelse jeg kjørte inn på Raubergstulen og parkerte, men da vi gikk ut av bilen kjente vi straks den umiskjennelige lukta av svidde bremser. Den lå som en eim over hele parkeringsplassen. Med Atosen som episenter. To avgjørelser ga seg selv. 1. Vi tar en halvtimes pause 2. Vi utsetter ikke Atosen for nedtsigninga fra Sognefjell, men kjører tilbake via Valdres og Hardangervidda.

Vi så en liten flokk reinsdyr på vei ned fra Juvass til Raubergstulen

Fredrik og Samuel fikser lavvo på campinga på Fagernes

Fredrik virker fornøyd med egen innsats

Et par kopper kaffe seinere luktet det fremdeles svidd på parkeringaplassen, om enn noe mer dempet. Vi starta i hvert fall og kjørte ned til Fagernes camping for å tilbringe natta der. Slo opp lavvoen og heiv inn underlag og soveposer. Flott campingplass, særlig det nye kjøkken- og sanitærbygget var veldig reint og innbydende. Vi spiste frokost og dusjet før vi dro videre på søndagen, og med en søndagsåpen Jokerbutikk på Utstaoset fikk vi handla mat så vi hadde resten av dagen. Været hadde slått om ganske dramatisk, fra sol og blikkstille vann ved Fagernes, kunne vidda nå skilte med regn og vind. Da Fredrik og Samuel ymtet frampå at de kunne tenke seg en liten tur med utgangspunkt i Dyranut Turisthytte, var jeg ikke særlig lysten på å slå følge, men tok med meg ei bok inn på kaféen og hadde en god times fredelig pause i vanvittig koselige omgivelser. Og kjempehyggelig personale. Dyranut anbefales herved!

Tidlig morgen på Fagernes

Nedstigninga til Eidfjord gikk noenlunde greit, men jeg var ganske letta da vi var ned ved fjorden og fremdeles hadde en bil som funket. På sitt vis. Vi skulle jo sette av Samuel på Flesland igjen, så vi satte kursen mot Brimnes hvor ferja går over til Bruravik. Det striregnet og den smale veien som følger fjorden fra Bruravik og videre utover krevde en del konsentrasjon. Jeg trodde vi var ferdige med fjelloverganger, men jammen dukka det ikke opp en til helt på tampen; Kvamskogen, gitt.

Vi fikk avlevert Samuel på flyet, og var hjemme i Haugesund i 22-tida. Da hadde vi lagt bak oss 1165 km. Over en fjerdedel av Atosens årlige kjørelengde. Er det rart han protesterer?!

♥ Atosen ♥

Somewhere under the rainbow....lurer på om det ikke er Valdresflya eller Golsfjellet?

Tur til Hardangervidda med Julia 11-14 august 2011

2011-08-30T17:25:00.000+02:00

I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg opp på vidda alene, ikke fordi jeg er av dem som søker ensomhet og stillhet i naturen, men fordi jeg ikke kjenner så mange som er interessert i slike turer. Da Julia ymtet frampå at hun ikke var helt fremmed for tanken på en mor-datter tur på Hardangervidda, ble jeg kjempeglad! Klær og utstyr fikk hun låne av meg, - stor fordel at vi bruker samme størrelse! - det eneste vi måtte skaffe var en sekk til. Den skaffet Nina til veie, en super Bergans Trollhetta på 75 liter. Da var vi klare.

Jeg valgte en kort og lettgått rute med båt fra Halne til Skaupa og videre inn mot Rauhelleren turisthytte. Egentlig hadde vi tenkt å dra videre til Heinseter etter ei natt på Rauhelleren, men hytta på Heinseter er privat og ble for dyr for oss. Derfor ville vi bli to netter på Rauhelleren, et sted vi hadde hørt mye bra om!

Ruta vår: Halne - Skaupa - Rauhelleren - Skaupa - Halne

Vi kjørte opp til Halne på torsdagen og overnattet til fredag. Jeg hadde dratt Julia ut av senga grytidlig, - har aldri skjønt dette her med at folk vil sove om morgenen - så hun gjespet seg gjennom de første milene. Etter en rast et eller annet sted ved Hardangerfjorden våknet hun mer til liv, og vi ble begge sjarmert av andemor og unger som duppet i fjorden like ved rasteplassen. Vi passerte Eidfjord, og lille Atosen sleit seg oppover hårnålssvingene og tunellene mot høyfjellet. Vøringsfossen var et must å stoppe ved, men da Julia ville lenger ut på kanten for å se nærmere på et minnesmerke over den siste som ramla utfor stupet kjente jeg hysteriet boble i meg. Ok, så var det kanskje 3-4 meter til stupet, men stup er stup og på et tidspunkt stopper selv min vanligvis så rasjonelle hjerne å tenke logiske tanker. Fytti he... så redd jeg var!

Rast ved Hardangerfjorden nær Ullensvang

Blikkstille fjord

Andemor og ungene

Ikke et hyggelig sted

Vi hadde fremdeles mye av dagen foran oss da vi ankom Halne, og dro like godt en tur til Geilo. Stoppet litt langs veien, tok noen bilder og så på naturen og sånt. Ettersom budsjettet var bittelitt stramt, inntok vi måltidene på rommet. Brødskiver med leverpostei, brunost, salami. Pluss etterhvert unevnelige mengder energibars, sjokolade og nøtteblanding. Kvelden gikk med til kortspill i peisestua.

Halnefjorden i morgendis

Halne Fjellstove ved riksvei 7

"Liten bil" he he

Disen lå lavt over Halnefjorden neste morgen, et nydelig syn. Sola var på plass og kl. 11.00 gikk vi ombord i Halnekongen som skulle frakte oss over til Skaupa, en tur på 40 minutter. Vi frøys ganske bra der under dekk, og da båten la til land hoppa vi ut og begynte umiddelbart å gå. Fort. Vi roet ned da vi fikk varmen i oss, og fant en grei marsjfart. Etter en regnfull sommer var det mamge blaute partier som måtte forseres, det tok av og til litt tid å finne den beste veien over og vi hoppet som noen harer fra stein til stein. Tok et par små pauser, pluss noen fotoavbrekk og se-på-døde-lemen-stopp, men vi var noenlunde samkjørte med tanke på hvor lange pauser vi skulle ha. Jeg var litt overrasket over hvor godt jeg likte å gå på vidda, jeg har jo en forkjærlighet for å slite meg opp topper, men vidda var virkelig avslappende å rusle på. Samtidig som forseringa av all gjørma ga noen små utfordinger på veien. Siste stykket langs fjellet og fram til Rauhelleren var det fin og relativt tørr sti, men på dette tidspunktet hadde Julia tråkket over to ganger og ankelen var ikke helt god. Hun var ganske lettet da vi skimtet Rauhelleren langt der nede ved vannet.

Julia på vei over vidda

Drikkepause - Hardangerjøkelen i bakgrunnen

Her sees breen tydelig i bakgrunnen

Rauhelleren i sikte

Og så flott hytte, da! Med oppvarna utedoer! Ja, ikke selve doene, men rommene. Fint og reint var det overalt, med hesten som beitet like ved og griser og høner i innhegningen like bortafor. Stort og godt tørkerom og kjempekoselig peisestue. Vi fikk er tremannsrom for oss selv og innstallerte oss med alt dilldallet vårt. Mat og digg utgjorde hovedtyngden i sekkene, men i et anfall av overmot og utrolig lite selvinnsikt hadde jeg lagt igjen all sjokoladen min i Atosen på parkeringsplassen på Halne. Spare vekt og bla bla bla.. Jeg angret selvsagt som en hund da Julia kroet seg opp i senga med den lille dagstursekken fylt opp med alskens godterier og gumlet i vei. Etter å ha mottatt noen utilfredsstillende smuler fra den rikes bord lusket jeg ut i resepsjonen og investrerte i et par pakker Smil. Yummy! Julias ankel var hovnet opp litt, så hun viklet på noe irrgrønn, selvklebende bandasje/tape, riktig stilig. Igjen ble det kortspill på kvelden.

Julia og den nydelige, lille dølen som gikk og beitet rundt på Rauhelleren

Og det var griser her også

Trivelige Rauhelleren

Og hesten igjen

Det ble noen runder med kortspill

Fargerik bandasje

Neste dag dro vi kun på en liten tur til en nærliggende topp. Ankelen til Julia var fremdeles ikke 100%, så en liten topptur var midt i blinken. Det var ikke store høydeforskjellen fra hyttetunet til toppen, kanskje 150 meter, men du verden for en utsikt som overrasket oss da vi kom på toppen! Siluetten av Hårteigen så vi langt borte, og vidda var virkelig et syn sett litt fra oven. Det blåste godt, men egentlig kaldt var det ikke.

Kortspill om kvelden igjen, pluss at vi pratet med et par fra Drammen turistforening som holdt på å T-merke en del ruter. Alltid hyggelig å utveksle erfaring og høre historier.

Utrolig utsikt fra den vesle toppen vi gikk opp! Hårteigen er den lille knotten midt i bildet.

Blåser litt på toppene

The scenery foreviges også på mobilen

..i alle retninger


Til og med en nydelig liten sandstrand finner man på vidda!

Larveliv i lyngen

Disse noe ufyselige - og litt fascinerende - larvene fantes det en del av i området rundt Rauhelleren. Først trodde vi det hvite var saueull etter dyr som hadde hengt seg opp et øyeblikk i kvister, kratt og lignende, men da vi spurte innehaverne på hytta sa de det var fluelarver. Det hvite spinnet er reiret deres, eller hva nå boligen til fluelarver heter. Jeg har alltid trodd at maggots, disse små, hvite larvene som jevnlig dukker opp i mer eller mindre heftige lik i krimserier var fluelarver, men det er vel ulike typer fluer også. Med ulike typer avkom.

Værmeldinga hadde vært lite hyggelig for søndagen, kuling og 10 mm nedbør, så vi var forberedt på å traske i vei uvær tilbake til Skaupa hvor Halnekongen ville plukke oss opp. Det regnet litt dra vi dro, men etter få minutter ble det oppholdsvær som holdt helt til vi la til brygga i Halne. Vindstyrken nådde heller ikke kuling, men det blåste likevel temmelig friskt til tider og både buff og votter var gode å ha. Deilig å av og til ha flaksen på sin side når det gjelder været!

På vei til Skaupa

Og der kommer Halnekongen for å hente oss

En matbit og noen sms-er før vi setter nesa hjemover

Framme ved Skaupa fant vi ly ved et skur og slo oss sammen med to andre som kom fra Rauhelleren og delte kaffe med dem. Et par brødskiver seinere kom faktisk båten, - litt tidlig - og vi nærmest løp det lille stykket nedover til brygga. Vi drøyde ikke særlig lenge på Halne før vi satte oss i bilen, klesskifte og en kopp kaffe så var vi klare for hjemturen. Den ble noe mer høylydt enn turen opp fordi Atosen hyler hysterisk når man bremser på gira, og det var jo noen høydemetre vi skulle legge bak på vei ned til Eidfjord. Men med litt veksling mellom girbrems og sporadisk vanlig bremsing så kom vi da ned med hørselen i behold.

Åh, jeg er så lei av å kjøre Atos! utbrøt Julia da jeg slapp henne av utafor leiligheten. Men turen forøvrig var vi fornøyde med, ikke siste gang jeg kommer til å dra på Hardangervidda! Hårteigen lokker litt må jeg si.

.
.

På trekking i Atlasfjellene - Utstyr og tips

2010-10-23T12:30:00.000+02:00

Utstyr

Jeg tenkte det kunne være greit å legge ut litt info om hvilke klær, utstyr etc. man pakker i bagen på slike turer. Pluss noen tips som kan være nyttige.

Jeg dro til Marokko siste halvdel av september, og på den tida er været vanligvis varmt i lavlandet, behagelig på høyder mellom 1500 og 2500 moh, og kjøligere på høyder over 2500. Jo høyere man kommer, desto mer ustabilt blir været. Akkurat som i norske - og alle andre - fjell. Ikke tro at hele Marokko har ørkenklima, det regner både i Marrakech og i fjellene. Og den praktiske konsekvensen av dette er at man må pakke for alle forhold. Shorts, ulltrøyer, badetøy, votter. The works. Sånn er det med den saken.

Bukser/longs
Turbukse: Alle trekkingdagene bortsett fra toppdagen brukte jeg en tynn og utrolig behagelig turbukse fra The North Face, a la dette. Shortsen ble liggende i bagen, da trengte jeg ikke solkrem og frøs ikke på toppene.
Treningsbukse: Tynn treningsbukse til bruk i campen.
Skallbukser: Norrøna Falketind paclite-bukse brukte jeg bare under toppstøtet, men hadde forgjengeren i sekken for sikkerhets skyld. En gammel, hullete Berghaus-bukse som kan krølles sammen til eggestørrelse.
Longs: Hadde med en i ull (Devold) og en i super. (Norrøna) Brukte bare superlongsen, den lå jeg med de to siste nettene og hadde den under gtx-buksa på toppdagen.

Overdeler
Skalljakker: Hadde med en gammel Norrøna Falketind paclite som jeg brukte toppdagen, pluss en ny og enda tynnere Norrøna Nansen paclite som jeg brukte nesten daglig på toppene og hvis det regnet. Grunnen til at jeg valgte den gamle jakka til toppstøtet var rett og slett at jeg ikke hadde lyst å risikere å rive opp den nye hvis det ble en del klyving.
Fleecejakker: Jeg hadde med en mellomtykk billigfleece som jeg brukte på toppene og i campen, pluss en tykkere og mer flosset jakke av merket Patagonia.
T-skjorter og bluser: Vanlig t-skjorter i bomull ble mest brukt i camp/gite. De to papirtynne Fjellräven-blusene (ute av produksjon) ble derimot brukt daglig, unttatt toppdagen.
Ull: To tynne Devold multisport ulltrøyer m/lange ermer, én Devold Expedition ulltrøye m/lange ermer og zip neck. Hadde alltid en tynn trøye i sekken, og brukte den også nestsiste natta. Siste natta og på toppdagen brukte jeg den tykkere ekspedisjonstrøya.

Sokker
To typer Bridgedale Trekking-sokker med padding; noen gamle jeg har vært veldig fornøyde med og to par flunkende nye og litt kortere i skaftet. Supre sokker!
Hadde også strikket meg et par tykke, tova nattsokker spesielt til bruk i telt eller kjøligere steder som jeg har blogget tidligere. Brukte dem de to siste nettene og frøs aldri.

Luer, buffs og votter
Luer: Caps til vanlig, kombinert med buff. Dette funker bra både mot sol og regn. Fleecelue siste natta i teltet.
Votter: Hjemmestrikka, tova foto-votter med åpning til pekefingeren, også blogget tidligere, se linken til nattsokkene. Disse er kjempebra så lenge det ikke regner noe særlig eller blåser enormt mye. Norrøna gtx-votter med innervott i ull er likevel votten over alle votter! Brukte kun innervotten på toppdagen da det var opphold. (hadde lånt bort de hjemmestrikka til Steve)
Buffs: Hadde med to, en i ull og en vanlig i tynt stoff. Brukte bare sistnevnte, den trer jeg over capsen både for å beskytte ørene mot vind og for ikke å risikere at capsen blåser av på toppene.

Sko
Fjellsko: North Face Hedgehog Mid, ankelhøye og veldig lette sko som jeg bare har gode erfaringer med! Var spent på hvordan disse ville funke på så steinete og grusete underlag som Atlasfjellene er prega av, men no problems whatsoever. Jeg kommer neppe til å bruke vanlige, tyngre fjellstøvler sommertid igjen med mindre jeg skal bære tung sekk.
Sandaler: Timberland sandaler til bruk i camp.

Dagstursekk
Bruker en Osprey Stratos 24 (ikke helt samme designet som i 2010-utgaven i linken) og liker spesielt godt luftrommet mellom sekken og ryggen. Ellers en veldig grei sekk med lommer på hoftebeltet, plass til to vannflasker, ytterlomme (netting) til jakke e.l., lommer på skulderstroppene og selvsagt rom - to valgfrie til og med - til kamelbaken.

Sovepose
En tre-sesongs av merket High Colorado med comforttemperatur på -5 som jeg hadde lånt av snill venninne. Hadde det veldig bra i denne! Finner ikke modellen på nett.

Vandrestaver
Jeg har aldri benyttet meg av staver tidligere, men etter at et kne begynte å være litt mer enn hjertelig til stede like i forkant av turen fikk jeg låne et par av en kollega. Prøvde dem ut på forhånd da Lillian og jeg gikk til Lammanuten en søndag, og det var ganske enkelt å venne seg til. Husker ikke merket på stavene, men det var 3-delte teleskopstaver med delte håndstropper til tommel og resten av hånda. Én ulempe med de stroppene var at det ble for trangt til votter, men jeg brukte uansett ikke stroppene så mye. Kommer nok til å investere i et par staver, og har sett meg ut disse fra Black Diamond. Jeg har dårlig med styrke i armene og vri-lås systemet er ikke optimalt for meg. Black Diamond har et klikklås system som er sikrere.

Pakkekuber
Veldig greit når man pakker i duffelbag og ryggsekk og når man stadig skifter overnattingssted. Og ikke bærer storsekken selv. Ikke at kubene er så tunge, men det er nå en gang greit å la alt unødvendig bli igjen hjemme når sekken skal på egen rygg. Jeg bruker litt ulike størrelser i Eagle Creek serien, og pakker klærne i tre kuber; tynne klær, mellomtykke klær og tykke klær. Har også et par mindre til sokker og undertøy pluss luer og votter. Duffelbags med bare én åpning kan være skikkelig uoversiktlige, og pakkekuber hjelper i hvert fall litt på dette. Hadde jeg i tillegg vært lur nok til å kjøpe kuber i ulike farger - og ikke bare i rødt - så hadde det selvsagt hjulpet enda mer. Jaja, noen har det i hodet, andre i beina.

Noen tips

Veksling til dirham
Det er ikke mulig å kjøpe dirham på forhånd, så dette må gjøres i Marokko. Ikke noe problem, vekslekontoret på flyplassen i Marrakech finner du i ankomsthallen vis a vis utgangen. Ha gjerne noen euro på lur, da jeg var i transit i Casablanca på returen var det klin umulig å bruke dirham. Butikkene nektet å ta imot det. Jeg hadde euro, så det gikk greit.

Lommepenger
Bortsett fra tre poser krydder i Marrakech og to t-skjorter (hadde ingen reine klær igjen) i transiten i Casablanca, brukte jeg ikke penger på annet enn vann, brus, te, sjokolade & snacks, småtips og avsluttende tips til guide, kokk og muldyrførere. Godt under tusenlappen, altså.

Pass på å ha nok småmynt til brusselgere, tekokere og eventuelle tips-situasjoner.

Medikamenter
Paracet - mot hodepine
Ibux - Paracet og Ibux sammen er mer virkninsgfullt mot f.eks. tannverk enn bare ett preparat alene
Immodium - Hvis diaréen vare mer enn én dag
Antibiotika - Snakk med legen din så får du resept på den typen som er mest hensiktsmessig
Vaksiner - sjekk hvilke du trenger i god tid før avreise, f.eks. her

Foto
God fotoskikk i Atlasfjellene er like viktig som i Marrakech; man spør. Ikke gi ungene penger for å stille opp, det fremmer bare tigging. Vi opplevde forresten ikke mye tigging, bare i én landsby traff vi på unger som tigget etter penger: Dirham? Dirham? Guiden vår ga dem en skyllebøtte. De kunne nok signalisere en viss interesse etter sjokolade/bars i andre landsbyer også, særlig når dette lå lett synlig i frontbeltet på sekken, men vi opplevde det aldri som mas. Et smil fulgt av peking på godsakene var alt. Og de hadde ingen problemer med å godta et nei. Vil man fotografere en gruppe barn, så stiller de mer enn gjerne opp. Og det er helt greit å påskjønne denne imøtekommenheten. men gi dem heller drops og sjokolade enn penger. Bon bon er ettertraktet! Har du bare én godsak som skal deles ungene imellom, så gi det til eldstemann og si/signaliser at dette er til dem alle.

Spis og drikk nok
Spe gjerne på kostholdet med sjokolade, nøtter, energibars. Og da tenker jeg ikke Nutrilett. Det er ikke morsomt å gå bratt oppover i timevis på lavt energinivå, så her er det bare å slafse i seg godis. Å få i seg nok drikke i høyden kan være et problem, men er like fullt veldig viktig. En tommelfingerregel når det gjelder væskebehov er 1 liter pluss 1 liter hvor hver 1000 høydemeter per døgn. Altså skulle jeg på toppdagen ideelt sett drukket drøyt 5 liter væske. Drikk all den mynteteen du får servert eller kjøpt, spis opp suppa di, - og be gjerne om påfyll - og drikk hver gang du kommer på det. Selv om du ikke føler deg tørst. Da reduserer du sjansen for høyderelatert ubehag.

Fysisk form
Dette er ikke en veldig krevende tur, høyden er ganske beskjeden og tempoet er behagelig. Du må imidlertid være i stand til å gå jevnt og bratt oppover i flere timer i strekk, kunne håndtere lange etapper på 10 timer + og tåle et visst ubehag i tilfelle sykdom, skade eller smerter. Det er selvsagt en fordel å være i grei form, - jo bedre form du er i desto mer nyter du turen - men utholdenhet og noe erfaring med å gå i fjellet er viktigere enn kjempekondis.

Da gjenstår det bare å ønske god tur!
.
.

.
.

På trekking i Atlasfjellene og Mt. Toubkal 2010

2010-10-09T13:12:00.001+02:00

...

Ut på eventyr
11 september i år dro jeg til Marrakech for å koble meg på en gruppe mennesker med destinasjon High Atlas og et forsøk på å nå toppen av Marokkos - og Nord Afrikas - høyeste fjell; Mt. Jebel Toubkal. Vi skulle rusle i fjellene, såkalt trekking, en drøy uke før toppstøtet mot Toubkal. Dette er en beskrivelse av turen, supplert med bilder og kart. Jeg var valgt en tematisk beskrivelse framfor en kronologisk, dette for å gjøre det enklere å hoppe over de delene som den enkelte måtte finne mindre interessante enn andre.

Følget vårt

Vi er 10 personer som møtes i Marrakech, åtte menn og to kvinner. Én av mennene er kanadier, resten av følget består av briter pluss meg som er norsk. De aller fleste er meget bereiste og vant til å gå i fjell, de utveksler erfaringer om Kilimanjaros ulike ruter, om Titicacasjøen og Machu Picchu, om Annapurna-regionen og om Everest base camp. Jeg er en rookie i forhold, men stoler på at jeg er i såpass bra form at jeg ikke vil sinke disse spreke globetrotterne. Guiden vår, Hussain, (innfelt bilde) tar i mot oss i Marrakech og dagen etter ankomst til Marokko kjører vi i minibuss til Ait Souka. Denne berberlandsbyen ligger 15 minutters gange fra trekkerbyen Imlil, på rundt 1900 meters høyde.

Fra Ait Souka kobler vi på en kokk, en trail boss, seks muldyr og deres førere. Og dermed er karavanen komplett.

Ruta

Etter en akklimatiseringsdag og tilsvarende hike i Ait Souka 1900m, drar vi over passet Tizi-n-Tamatert 2279m. før når campen i Ouaneskra 2500m. Lang oppstigning neste dag til enda et pass, Tizi-n-Likemt 3550m, før vi jobber oss nedover til Azib Likemt 2550m. Neste dag følger vi elva innover dalen før vi igjen drar oppover mot det ganske forblåste passet Tizi-n-Ouria 3109m. før vi legger i vei nedover til turens laveste punkt Agaz Ran 1750m. Så til Lac d'Ifni 2468m. før vi neste dag krabber opp til Tizi-n-Ouanoums 3650m. Vel over zoomer vi oss inn på Neltner Refuge 3207m. før de fleste oss når toppen av Mt. Toubkal 4167m neste morgen. Formiddagen og ettermiddagen går med når vi jobber oss ned til Ait Souka på 1900m.

Etappene
Lengden på dagsmarsjene er helt grei, det samme gjelder vanskelighetsgraden. Den lengste oppstigninga har vi fra Lac d'Ifni og opp til Tizi-n-Ouanoums på 3.650m. 5,5 timer tar det opp til passet og da holder Hussain farten i sjakk. Vi har nå nådd en høyde hvor det ikke er videre lurt å bruke mer energi enn nødvendig. Jo høyere man kommer desto større sjanse er det for å plutselig møte veggen hvis man ikke klarer å begrense seg når det gjelder energibruk. Jeg hadde to etapper i begynnelsen der jeg virkelig sleit, og det var de to dagene magen slo seg vrang. Kvitt den faenskapen, og jeg surfer på en behagelig bølge av adrenalin og energi. Det er tre i gruppa som bruker litt mer tid enn resten, noe skyldes helseplager som vond rygg og en litt forsiktig - og fornuftig - tilnærming som Bruce med en bypassoperasjon bak seg. Én person har imidlertid overvurdert egen form og får etterhvert også høyderelaterte problemer som tap av energi, hodepine, kvalme. Siste dag er lang, med en samlet nedstigning på bortimot 2300 høydemetre, - nesten en liten Galdhøpigg - men terrenget er ganske lett, og i hvert fall den siste delen er relativt slak

Utsikt ned mot Ait Souka

Underveis - i bilder

Berberjenter

Vi har nådd toppen av passet

Muldyrkurver

Vakre, brune fjell

Og mer fjell, denne gang med fotografskygge

Juhu! Over enda et pass og formen er på vei tilbake

Alltid like fotogene Bruce

Drikkepause for Bill

Kaféeierens datter

Kaféeieren serverer myntete

Fikenkaktus

Berberlandsbyene nærmest henger i fjellsidene

Kafé Toubkal er ganske berømt og ligger på veien mot Lac d'Ifni

Litt småsjenert denne lille geitekillingen

Stå på ett bein! Forlangte Terry som tok bildet.

Ned mot Lac d'Ifni

Mike og Brian

Gutta har pause. Steve, Terry, John

Det blåser og er kaldt på toppen mellom Lac d'Ifni og Neltner refuge

I de lavereliggende dalene dominerte fikenkaktusene, høyere opp er tistel-land

Vi nærmer oss Neltner refuge

På vei ned fra toppen av Toubkal

Neltner i sikte, nå blir det lunsj før den lange vandringen ned mot Imlil

Det er ikke bare "våre" muldyr som er på vei mot Imlil. Mange har vært på toppen i dag og nå skal både de og trekkdyra som ventet ved Neltner ned godt over 2000 høydemetre

Nesten ved Imlil, Terry flater ut mens vi venter på et par etternølere

Overnattingsstedene
Ryad Mogador i Marrakech
Vi bor første og siste natt på Ryad Mogador hotel i Marrakech som har super beliggenhet ikke så langt fra Djema el Fna og souken. Fri wifi i fellesområder er et pluss, ellers er det et helt greit hotel uten de store plussene eller minusene.

Ait Souka
De neste to dagene har vi base i Ait Souka i Aroumd-dalen, en liten spasertur fra den livlige trekkerbyen Imlil. Overnatter i gite, et slags herberge hvor man sover i flersengsrom på matter/madrasser på golvet. Rent og fint er det, brødrene som driver stedet ligger støtt og stadig på kne med vaskefilla. Giten i Ait Souka får masse stjerner av oss fordi den har sittedo og av og til varmt vann i dusjen. Særlig sittedoen vet vi å sette pris på. Jeg har egentlig ikke så heftige motforestillinger i forhold til dette med å sitte på huk her og der, men det hullet er så fordømt lite! Grop, steiner og utsikt er faktisk langt mer avslappende. Vi sprer oss rundt på rommene i giten, Bruce, Bill og jeg deler et femsengsrom og får relativt god plass til å styre på med å organisere – og reorganisere og re-reorganisere og re-re-reorganisere – innholdet i duffelbagene våre. Giten i Ait Souka ligger midt i en berberlandsby som har sin egen minaret. Følgelig blir vi vekket av Imamen hver morgen kl. 4.30. Og kl. 5.00. Og kl. 5.30. Det første bønneropet viser samme lovmessighet som et sett dominobrikker: Imamen vekker hanen, som vekker den andre hanen, som vekker den tredje hanen, som vekker, hunden, som vekker eselet osv. Jeg får noen ulne assosiasjoner til et gammelt eventyr, var det Bymusikantene fra Bremen hvor disse dyra hadde hovedrollene? Dog uten Imamen vil jeg tro.

Denne måten å drikke på skulle vise seg å være langt fra ideell

Pause under første dagshiken

Quaneskra
I dag lager vi camp like over berberlandsbyen Quaneskra; koketelt, spisetelt, dotelt og tomannsekspedisjonstelt til oss. En steinhytte som allerede står like ved fungerer som sovested for Hussein, Mohammed og muldyrførerne. Jeg er slett ikke bra i magen, og har hatt en heller strevsom dagsetappe med diaré, (heldigvis ikke mens vi gikk, bare før) kvalme og tap av energi, og prøver lettere desperat å estimere avstanden fra mitt eget telt til doteltet. Usj, ikke bra. Mitt telt ligger lengst borte og flere nivåforskjeller unna doteltet, med teltplugger og tau som ekstra snacks i hinderløypa. Dette kan bli riktig festlig i mørket. Og det blir det. Huff og huff.

Teltlivet er i grunnen ganske koselig, mitt telt til venstre

Campen ved elva
For et sjarmerende og idyllisk lite sted! Campen ligger for en gangs skyld på en liten gresslette, like ved middelstor bekk. En rekke av steinhytter tjener som kjøkken, toalett, butikk og spiserom. Mellom teltene har muldyra selskap av kuer og geiter, og Susan får påtrengende fantasier om kuer som ramler over teltet deres om natta og påfører henne hodeskader med dødelig utgang.

Små steinhytter som gjeterne har bygd, de inneholder bl.a. kjøkken, soverom og hull-i-gulvet do

Den lille teltbyen vår

Agaz Ran – og vi får en overraskende overnatting i gite
Pga. fare for uvær loser Hussain oss til landsbyen gite hvor vi fordeler oss på to rom pluss den luftige matsalen hvor det er åpen utsyn til fjellene på ene kortsida. Og det er dusj der! Riktig et fancy bad med toroms innredning, et delvis utendørs av- og påkledningsrom med vask og et knust speil og så selve dusjen i rommet innenfor. Litt tricky dette med klær av/klær på da det er temmelig fritt innsyn, men jeg satser på at en hver god muslim uten videre vil forkaste eventuelle impulser i retning av kikkeraktivitet. Katten som smyger seg forbi virker bare måtelig interssert.

Rommet jeg delte med Susan og Ektemannen Steve i giten i Agaz Ran. Vinduene er uten glass, så da regnet for alvor satte inn til natta måtte vi finne sovesteder hvor det ikke nådde oss.

Ingenting å si på sofa'n!

Terry fra Canada (tv) og John fra England har fått sovested under enda luftigere forhold

Det regner i Atlasfjellene

Badet i Agaz Ran var et lite eventyr

Lac d'Ifni
Dette er absolutt en høydare hva overnattingssteder angår! Noe så unikt og vakkert! Bredden til denne irrgrønne innsjøen er som en brei strand av pukk og grus, og langs ene fjellsida har berberne bygget «rekkehus». Dette er tre-veggers steinhytter med jordgolv som er åpne ut mot fjellene på andre sida og delvis mot innsjøen. Noen av hyttene har til og med to etasjer. De fleste hyttene fungerer som to-manns soverom, men det er også et par butikker med det sedvanlige utvalget av vann, brus, kjeks, sjokolade og dopapir. Et spiserom og et kjøkken kompletterer dette lille byggefeltet.

Ehh...doen da?
Å ja. Where ever? Ok, da.

Jeg er glad magen har funnet tilbake til sin habituelle tilstand.

Rekkehusbebyggelsen ved Lac d'Ifni

Det blåser plutselig opp, begynner å tordne og de første dråpene faller mens hele gruppa står på geledd og entusiastisk retter kameraet mot fjellene som pre-uværet farger vakkert rosa-røde:

Jeg har krøpet inn i soveposen i steinhytta som jeg deler med Hussain, og med bare ei matte mellom meg og jordgolvet har jeg det vanvittig bra. Utsikten er upåklagelig og uværet gjør den enda mer spennende. Jeg tygger i meg den ene sjokoladekjeksen etter den andre mens jeg kjenner at jeg er intenst til stede i øyeblikket. Selv ikke de store, tettvevde edderkoppnettene mellom steinene i veggen klarer å forstyrre roen. Ok, så bor det noen andre her også. So what.

Yeah! Jeg har fått verdens fineste rom!

With a view!

Jeg er ikke alene om å like meg her

Mer av rommet

Og anda litt mer view

Ved Neltner refuge
Vi ligger ikke inne på selve refugen, men slår opp teltene utafor denne ganske store refugen som danner utgangspunkt for toppstøtet mot Toubkal. Måltidene får vi likevel servert inne i en av de to spisesalene. Som ved de andre gites vi har vært innom er også prosedyren her at medbrakte kokker bruker kjøkkene til å lage mat til sine respektive grupper eller enkeltklienter.

Vi henger rundt i hytta, mingler med andre trekkere og utveksler erfaringer. Noen har allerede vært der et par dager, været har ikke vært videre bra de siste dagene og ikke alle så sitt snitt til å gjøre et forsøk i et relativt rolig værvindu dagen før. De som grep sjansen fikk oppleve en 20 minutters snøstorm på vei ned.

Det blåser temmelig mye da vi tar kvelden, og seinere på natta slår regnet hardt mot teltduken. Jeg sover likevel meget godt, været og tynn luft til tross.

Å ankomme Neltner refuge gir et lite kick! Hussain på vei ned i sin røde poncho.

Litt av teltene våre i forgrunnen

Den kvinnelige delen av et irsk par som trekket samme ruta som oss, de eneste faktisk. Her gjennomgår guiden kartet før morgendagens toppstøt. Susan tankefull til venstre.

Ait Souka
Og der var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Rene, koselige giten med det tradisjonelle spiserommet i blått og gull. Jeg plukker meg ut et rom på takterrassen og får beholde det alene. For første gang må jeg ty til ørepropper, det feires nemlig bryllup i stor og noisy stil i nabohuset og det virker ikke som de har tenkt å roe ned før imamen & co. setter i gang med morgenritualene sine. Det er nesten motvillig jeg fisker ut proppene fra siderommet i toalettveska, særlig tromminga er fascinerende og rytmisk med partier av sang og rop som minner mer om sør-afrikansk musikk enn det jeg forbinder med tradisjonelle arabiske klanger. Så er da heller ikke bryllupet arabisk, men berbisk.

Takterrassen på giten i Ait Souka - lys på rommet mitt :)

Ryad Mogador i Marrakech
Back again. Nytt rom med utsikt til den travle gata utenfor. Og wifi i fellesområdene! Yeah! Jeg omorganiserer i bagen; tar ut absolutt alt, kaster en del og prøver å skille det som er skittent og de få plaggene som er reine, og legger alt av trekkingklær og utstyr i bånn. Selv jeg som har hatt over ei uke til å venne meg til alle luktene som følger med en trekkingkaravane, har ingen problemer med å gjennkjenne den liflige dunsten av muldyr etter denne operasjonen. Hjelp.

Hotellet

Hva spiser vi på slike turer?
Middag
Maten er i utgangspunktet god, middagen oftest i tanginestil med en haug av poteter, gulrøtter og zucchini dandert over kjøttstykker av lam eller kylling. Ris, couscous eller pasta til. Og suppe først. Lysegul suppe. Hver dag. Nøff sædd om suppa.

Frokosten
er det ingen som jubler over, særlig ikke britene som alle sverger til «full English». Her får vi havregrøt som enten er for tynn, for tykk eller for salt, småseigt flatt brød, syltetøy og honning. Av og til primulalignende ost. Det skal mye til før vi avstår fra grøten, den gir viktig energi til dagens oppoverrusling.

Lunsjen
– som blir inntatt som picnic i det fri eller i en av de mange små kaféene/forfriskningsstedene langs ruta – består av tomater, paprika, oliven, linser, ris m.m. pluss tunfisk eller sardiner på boks.

Riktig næringsrikt kosthold, det er bare det at vi går lei etter noen dager. Særlig de av oss som sliter med magesjau og kvalme får omtrent spader av lukt og syn av den samme maten dag etter dag. Særlig den gule suppa får Mike og meg til å utveksle desperate blikk. Posene med dadler og nøtter som Hussain sender rundt under hvilepauser er imidlertid alltid like etterlengta. De dadlene er virkelig to die for.

Om berberinitiativ og om sukkerinntak
Berberne er oppfinnsomme og vet å gripe de mulighetene som byr seg. Vi kan bruke timevis på å grise oss oppover steinete stier mot et fjerntliggende fjellpass, og det slår nesten aldri feil; når vi stikker nesa over toppen finner vi en smilende berber der med en anseelig samling Cola og Fanta, pent dandert i skyggen av en steinhaug, under en muldyrkurv eller oppi en trekasse. Ofte med en plastdunk med vann plassert over flaskene hvor selgeren har laget flere små huller i dunken slik at vannet sildrer over flaskene og holder dem kalde. Vanligvis betaler vi 10 dirham (rundt 7 kr) flaska, men er oppstigninga særlig bratt og lang øker prisen til det doble. Herregud, det er dem så vel unt.

Her har selgeren plassert flaskene i en steinhule

Under en nedstigning møter vi på enda et lite enkeltmannsforetak. For plutselig sitter han der. Tekokeren. På en liten klippeavsats i fjellsida har han rigget seg til med en kølsvart kjele på et lite bål. I den trekker han myntete, og smilende rekker han fram et glass halvfullt med den nydelige, søte drikken. Han har bare dette ene glasset, så vi må drikke etter tur. Naturlig nok vegrer gruppa seg for å overta glasset etter at Mike, John og jeg har spredd våre livlige magebakterier rundt i det. Så bisnissen blomstret ikke akkurat for tekokeren denne dagen. Jeg gir han en ekstra dirham og knipser et bilde.

Tekokeren

Rart det der hvordan sukkerbehovet stiger til himmels under disse forholda. Selv da jeg under den verste magesjauen knapt rører ordinær mat, knasker jeg i meg mengder med energibars, Snickers og Mars uten problemer. Tvert i mot, det er som om kroppen blir et trekkpapir for konsentrert energi i form av en tilnærmet rein karbodiett. Og så mynteteen, da! Minst tre ganger om dagen får vi nydelig, søt myntete servert i små glass. Engelskmennene setter forøvrig stor pris på Mohammeds 5 o'clock tea servering, hver ettermiddag legger han ut på en mission mellom teltene og proklamerer med kraftfull stemme: Tea's up!

Toppstøtet til Mt. Toubkal
Vi står opp kl. 04.00 og er utrolig nok lys våkne. Stikker hodet ut av teltåpninga for å sjekke ut været. Og fra vind og regn i går og tidlig på natta har det nå roet seg til fullt ut akseptabelt topptur-vær. Bruce, som måtte ut en tur i natt, måtte gni seg i øyenene da han kikket opp mot toppen for både Toubkal og nabotoppen var hvite av snø. Seinere finner vi ut at det var en haglskur som farga toppene, ikke snø.

Jeg må innrømme jeg var nervøs for at været skulle stikke kjepper i hjulene for oss. Enkelte er fornøyd med at vi har hatt en flott ferie uansett, at det å nå toppen egentlig er ganske underordnet. Jeg klarer ikke helt å se på det på samme måte, jeg er enormt fokusert på dette siste støtet og har ikke plass til særlig annet i tankene. Summit fever? La meg ha selvinnsikt nok til å holde meg langt borte fra de virkelig store toppene, jeg hadde antagelig utgjort en betydelig fare for meg selv og andre.

Mohammed lager til frokost til oss inne på refuget, og vi slurper pliktskyldig i oss havregrøten mens vi sjekker ut hodelykter og kontrollerer at alt nødvendig utstyr er på plass i sekken. Steve har glemt vottene hjemme i England og han får låne et par hjemmestrikka, tova par av meg. Selv har jeg Norrøna-paret som flere ganger har vært gode å ha i værmessig ganske uvennlige situasjoner.

Klokka har såvidt passert 5, og vi er bare SÅ klare for dette!

I dag har vi to guider, Hussain går foran og holder tempoet lavt og jevnt, mens Jemal legger seg bak for å samle opp de som faller av eller ønsker å senke tempoet ytterligere. Vi starter litt over kl. 05.00, og allerede etter 20 minutter gir Susan seg. Hun har ikke vært i form de siste par dagene. Jemal følger henne ned, men han er kjapt oppe igjen og finner på nytt sin viktige plass bakerst i gruppa. Litt småklyving til å begynne med, men ingenting utfordrende i den farten vi går i. Etterhvert blir det mer og mer grus, men tror ikke noen i gruppa har problemer med i forhold til det. Jeg er den eneste som ikke bruker tradisjonelle fjellstøvler, i stedet har jeg under hele trekket gått i ankelhøye, ganske myke terrengsko. Gore-tex selvsagt og med vibran-såle, så helt vanlige terrengjoggiser er det ikke. Anyway, jeg er veldig godt fornøyd med valg av sko!

Første drikkepause. Jo høyere man er desto flere liter bør man innta.

Det lysner etterhvert og hodelyktene kan pakkes i sekken. Jevn og trutt går vi oppover, men gruppa er ikke lenger samlet. Bruce, som er flink å kjenne på kroppen i hvilken fart han bør gå i, sakker bakut og John ser jeg ikke lenger. Foreløpig er det ingen problemer å puste, men jeg har en følelse av at hadde Hussan økt tempoet aldri så lite så ville den tynne lufta gjort seg mer gjeldene. Det er bratt, men relativt lettgått. Da vi når et naturlig hvilested før vi legger ut langs ryggen og opp det avsluttende stykket sender Hussain posene med dadler og nøtter rundt. En siste energiboost før toppen. Nå først - dvs. de siste 20 minuttene - kjenner jeg nå og da trang til å dra litt ekstra luft ned i lungene. Men bare sporadisk, ikke som noe vedvarende.

Det begynner å lysne

Vi ser den pyramideformede jernmonumentet (eller hva man skal kalle det) og legger bak oss de siste metrene før vi klatrer opp og nærmest omfavner jernstengene.

Mt. Toubkal 4.167 m.o.h.

JUHU! Aldri har jeg vært høyere og det føles vanvittig bra! For et fantastisk kick! Jeg feirer med Balder og da blir det liv i britene! De har høyst ufrivillig vært ei drøy uke uten alkohol, og et par av dem er virkelig ute og kjøre når det gjelder savnet av disse edle drikkevarene. Det er ikke store mengdene Balder jeg har, bare ei lita flaske med en munnfull til hver, men britene pluss kanadiske Terry er rørende takknemmelige og drikker nesten andektig sine små slurker av det gode, norske urtebrennevinet. Og gentlemen som de er så gjemmer de et par dråper til etternølerne. Ikke verst.

Det karakteristiske kjennemerket på toppen av Mt. Toubkal

Bill er, i likhet med oss andre, strålende fornøyd med egen innsats

Totalt klarvær er det ikke på toppen, antagelig er det for tidlig på dagen for disen har ikke helt sluppet taket. Men der er jeg ganske avslappa, det viktigste er tross alt å komme opp og utsikt blir en ekstra bonus.

Helse, santitærforhold og hygiene
Mageproblemer
Det er umulig å opprettholde optimal håndhygiene til tross for at ulike versjoner av antibac er i flittig bruk. De fleste legger seg på et «godt nok»-nivå, og bruker litt ekstra etter dobesøk, pengebehandlig, før måltider etc. Å skrubbe seg med antibac hver gang vi tok på noe som helst var rett og slett ikke gjennomførbart.

Når det gjelder magesjauen Mike, John og jeg pådrar oss, så er det trolig ikke håndhygienen som er utslagsgivende, men drikkesystemet vårt. Vi tre er de eneste som benyttet camelbak, altså drikkeblærer på et par-tre liter som oppbevares i eget rom i sekken og som har slange festet til den ene bærestroppen. På den måten er det enkelt å få i seg nok drikke, man bare sutter i vei mens man går uten å måtte hente opp flasker fra mer eller mindre tilgjengelige rom i sekken. Men mens flaskedrikkerne har vannet sitt godt beskyttet av skrukork, henger munnstykket på våre slanger og slenger i støv og dritt som virvler opp fra underlaget. For ikke å snakke om den alltid tilstedeværende muldyrmøkka. Samme problemet som i Birken 2009, altså. Vi kobler imidlertid ikke drikkesystemet med sykdom før vi er på bedringens vei, da trekker vi stoisk på skuldrene og konkluderer med vi nå er immune mot muldyrmøkk. Og fortsetter suttinga. Vi spytter midlertid ut første munnfullen for å unngå høykonsentrat av dritten.

Bare Allah vet hvor mye møkk vi fikk i oss fra disse dyra! :/

Do og sånt
Tja, hva skal man si? Hotelldoene er selvsagt helt ok, det samme må sies om sittedoene på Ait Souka. Hull i golvet er bokstavelig talt drita skummelt, jeg mener det hullet ikke jo ikke så jævla stort og man skal tross alt opparbeide seg en viss ferdighet for å ...nå ja..treffe blink. Uæææh!

Takke meg til teltdoen og naturen. Teltdoen, ja. Tenk dere den runde stoffsylinderen som illusjonister bruker når de tryller bort damer, åpen i topp og bunn. Sånn var teltdoen vår, men den var firkanta og for dem som gjerne setter denne formen for privatliv høyt er det kanskje et problem at det er umulig å lukke stoffbiten foran helt igjen. Krympet i vask? Selve doen er en grop med steiner rundt. Veldig praktisk med de steinene, særlig når man må tilbringe litt mer enn det sedvanlige halvminuttet der. Da gjør det godt å få hvile en kvart rumpeskalk på en av Atlasfjellenes mange røde steiner.

Vårt sjarmerende dotelt

Frilufsliv og turer til tross, jeg har egentlig vært ganske pinglete når det gjelder det å etterlate meg major things i naturen. Jeg har opplevd litt for nært og beint fram ekkelt. Yækkk! Men på turer som dette oppdager man gjerne at grenser i egen mentalitet strekkes. Og da jeg under en etappe befinner meg i huk-sittende høyt over stedet de andre har pause, med en halv skalk godt plassert på en selvplukka - og dertil egnet - stein, plystrende på Tir n'a Noir til en liten nysgjerrig flokk med geiter, og slapper av så det suser, DA har i hvert fall jeg pushet noen massive grenser.

Hmm, det ble litt om dette temaet, gitt.

Hygiene - objektiv bra nok eller subjektiv mangelfull?
Lars Monsen mener at en dusj hver femte uke holder i massevis. Hvorfor sliter vi da bare vi må hoppe over én eneste dag? Ok, vi sliter ikke akkurat, men vi hadde utvilsomt foretrukket en dusj hver dag. Særlig under disse forholdene hvor man svetter og blir møkkete. For det å ikke være rein her betyr faktisk det samme som å være direkte skitten. I motsetning til hjemme hvor de fleste forblir gullende reine selv om de skulle finne på å hoppe bukk over den daglige dusjen. Vi utsondrer alle interessante duftblandinger av svette, muldyr, geiter, jord, støv og ymse annet, men vi gir egentlig blaffen i hvordan vi lukter, eller mer spesifikt hvordan andre lukter oss. Det er velværefølelsen som er fraværende. Den som kommer med såpe, sjampo og rennende vann. Om det virkelig oppleves plagsomt? Nei, jeg vil ikke si det. Bittelitt når vi kjenner etter, kanskje. Bortsett fra Susan, tror hun lider litt mer enn resten av oss skal jeg dømme etter desperasjonen i stemmen: I feel so filthy!.

Jeg tenker at så lenge geitebukken ikke sender meg lange blikk med tydelige parringssignaler er jeg rein nok. Objektivt sett.

Komfort
Komfortgraden er meget varierende. I hvert fall tilsynelatende. Og i praksis blir ikke komfortgraden plottet inn på et tenkt kontinum, men plasseres i én av to båser: Dusj eller ikke dusj. For det er faktisk ikke mer ukomfortabelt i teltet enn på hotellrommet, jeg sover utmerket både i sovepose og mellom laken. Og selv om sittedoene er noen fine innretninger, så utgjør det ingen forskjell i trivselen. Og hvem kan si at picniclunsjene våre mangler komfort? Skyggefulle trær, entusiastisk oppdekning og servering av Mohammed, god mat og tid til en liten lur etterpå. For dem som er avhengig av den slags. Jeg tror ikke noen av oss lengter etter omgivelser a la restaurant.

Man kan ikke ha det mye bedre enn dette!

Bill (øverst) og Bruce slapper av etter lunsjen

Og det gjør forsåvidt resten av oss også

Marrakech
Byen er overraskende ikke-vestlig. Jeg fascineres over det livlige trafikkbildet, kvinnenes fargerike antrekk - de fleste dekker håret til, men langt fra alle - og den avslappende vennligheten. Vi får en guidet tur dagen etter ankomst, da tar Fuzia oss med til souken hvor vi besøker en butikk som selger krydder, oljer og medisinske urter, en teppebutikk og et fargeri. Vi får også en omvisning på den gamle koranskolen som var i drift fram til 60-tallet. Selv inne i souken er det ganske avslappende å rusle rundt. Det er ingen som forsøker å verbalt hale deg inn i butikker eller på andre måter utøver ubehagelig kjøpepress.

Hotellet vårt ligger ca. 20 minutters spasertur fra Djema el Fna, og den mest interessante måten å komme seg dit er å gå gjennom en mindre turistprega souk som ender ved parken der hestedrosjene står. Her selges det grønnsaker, oliven, korn og mel, fiken, dadler, aprikoser og nøtter. Slakterne stiller ut både døde og levende dyr, en av dem kommer gående med et knippe levende høner som han holder etter føttene, det ser ut som en gigantisk fjærvifte der hønekroppene sprer seg ut fra hånda hans. Jeg spør om å få ta et bilde, men den gang ei. Ikke alle er like ivrige etter å la seg avbilde.

God fotoskikk
Marrakech byr på et mylder av fascinerende motiver for oss som er vant til en mer vestlig måte å leve livet på. Men vis hensyn, spør alltid om tillatelse til å ta bilde og respekter et avslag. For avslag får du av og til. Og det behøver ikke være uvilje i form av vrangskap som ligger bak svaret, det kan like gjerne være religiøst begrunnet. For Islam har ei greie med avbildninger av levende vesener, det er ikke bare Muhammed dette gjelder for. Så finnes det muslimer som kategorisk holder seg til dette, og muslimer som praktiserer en mer avslappa gudstro. Og apropos blider; innen Islams utsmykkingskunst er det f.eks. bare tre elementer som uttrykkes: Den islamske stjernen, geometriske figurer og kalligrafi. Mange stiller også villig opp til fotografering for en dirham eller to. Det virker som om holdningene er mye mer fotovennlige i den store souken enn i den lille lokale. Selv når du tar et gatebilde i sistnevnte bør du spørre om tillatelse hvis du fanger inn mennesker som håndverkere eller butikkinnehavere. Unngå å fotografere kvinner.Med mindre du snikskyter fra avstand.

Snikfotografert fra hotellrommet

Enda en snikfotografering

Han her fikk en dirham for å stille opp

Et helt ufarlig gatebilde

I den lokale souken ber man om tillatelse

Moren til denne lille sovende bylten fikk en dirham

Vi går på bar og jeg studerer katteatferd
Siste kvelden i Marrakech, samme dag som vi returnerer fra Ait Souka, leter vi opp en bar etter å ha spist middag på et hyggelig sted i nærheten av Djema el Fna. På et hjørne finner vi baren som holder til på en takterrasse med utsikt til minareten og gatelivet under. Jeg drikker sjelden, men nå har Mike lyst til å spandere en øl i takknemmelighet over at jeg delte Immodiumen min med ham, så jeg takker ja. Ølet smaker overraskende godt! Thanks, Mike!

På nabobordet sitter et russisk par og spiser. Under bordet deres er det full aktivitet av små katter som prøver å fange såvel parets oppmerksopmhet som de tilfeldige matbitene kvinnen slenger ned til dem. På det meste er det seks katter i sving under bordet, inkludert et par kattunger. Alle kattene vi ser i Marrakech er små og slanke, ikke egentlig magre, men de har ikke et gram fett på kroppen. Mulig de er underutvikla fra fødselen pga lite mat, men de er i hvert fall tamme og håndterbare, og selv når de må kjempe om maten under et restaurantbord gjør de det på en sivilisert og ikke-aggressiv måte. Selv den lille kattungen får ha kjøttstykket han klarte å fange i fred, og det er ikke noe tegn til bølleatferd hos de voksne kattene.

Vil absolutt anbefale andre fjellfreaks dette trekking-eventyret i Atlasfjellene! Det er ikke videre hardt, alle som er i noenlunde form klarer det. Er du vant til å gå i fjellet, liker å gå oppover og trives med å suge inn andre inntrykk enn de man opplever hjemme, da er det bare å legge i vei. Insha'allah!

Tema med variasjoner: Lange og ikke fullt så lange fargeskift

2010-08-14T09:44:00.000+02:00

.
Håndarbeidstørken begynner å gi slipp, og jeg er i effektgarnmodus. Jeg har savnet et par "toppvotter" som er lette å ha/ta på og samtidig varme. Uansett hvor fint vær man har på tur, så er det ikke til å komme fra at det ofte blåser kaldt på toppene og da er det greit å ha et par lette votter tilgjengelig i sekken. Jeg valgte å strikke froskevottene til Jorid, men modifiserte oppskriften til vrangbord - viktig at vottene sitter godt - og laget en liten åpning til fotofingeren på høyre vott. For å øke vottenes evne til å holde på varmen lett-tovet jeg dem i tørketrommel. Verken valg av farger eller tovinga yter Jorids frosker rettferdighet, de forsvinner langt inn i ulla og gjemmer seg så godt at man må myse intenst og lenge for å få øye på dem. Men om estetikken ble mindre bra, så får funksjonen toppkarakter etter to prøveturer på forblåste fjelltopper.

Garn: Kauni effektgarn i fargene regnbue og svart/grått/lilla
Pinner: 3,5

Inspirert av de gode og varme vottene satte jeg i gang med tilsvarende i sokker. Tanken var å strikke et par virkelig varme sokker til bruk i teltet hvis gradestokken kryper ned under null. Ikke koselig å ligge og hutre inni soveposen og ikke få sove fordi man fryser på beina. Og en temperaturforskjell på 40 grader er vissnok ikke noen sjeldenhet i Atlasfjella, så her gjelder det å gardere seg. Det ble enda et par Lizard socks, også disse strikket i Kauni. Samme tovemetode som vottene, denne måten å tove på gir veldig god kontroll og du slipper overraskelser.

Garn: Kauni effektgarn i grønnfarger og Kauni ensfarget brun.
Pinner: 3,5

Da jeg strikket vottene - og også tidligere når jeg har strikket småplagg i Kauni - tenkte jeg at det hadde vært fint med litt kortere fargeskift. Da jeg etterlyste en slik type garn på hobbyforumet, ble jeg tipset om Teksrena og det svarte så absolutt til forventningene! Peggy Boisverts Binge Hat (Ravelrylink) ble prøveprosjektet og jeg ble virkelig fornøyd med denne søte, lille høstlua. Ja, for jeg assosierer umiddelbart lua med høstløv og crispy oktoberluft. For å skape litt kontrast strikket jeg kanten på lua fra én ende av nøstet, og skiftet over til den andre enden da jeg begynte på selve mønsteret.

Garn: Tekestra regnbue og Kauni ensfarget brun.
Pinner: 3 og 3,5

.
.

Impulstur II - Topptur til Melderskin 1426 m.o.h. ved Rosendal

2010-08-09T17:35:00.000+02:00

Da en kollega sist fredag lurte på om jeg var interessert i å være med henne og ei venninne til Rosendal og gå opp Melderskin, trengte jeg ikke akkurat betenkningstid. Jeg trenger all den toppturtreninga jeg kan få før Marokko-turen, og Melderskin så absolutt ut til å gi utmerket treningsutbytte med sin sykt bratte oppstigning på nesten 1300 høydemeter:

...Turen til Melderskin har fem støvlar og har svart gradering så turen er ikkje for den utrente eller høgsvimle. Men for ei utfordring og for ein tur.

Visitsunnhordland har forøvrig delt inn mange turer i ulike graderinger, så her er det enkelt å finne en tur som passer. Jeg har i hvert fall bokmerket sida.
Vi satset på å ta ferja som gikk fra Skjersholmane til Ranaberg kl. 6.30, så nok en gang var det å stå opp nesten midt på natta for å nå fram til møtestedet i 6-tida. Turen til Rosendal tok et par timer, og vi var de første som begynte å grise oss oppover kneikene på Melderskin denne lørdagen. Vi passerte et titalls sauer og en godlynt fjording som åpenbart var vant til fremmede fjellfreaks, den lot seg villig klappe og klø. Mulig den forventa en belønning i etterkant, men da var'n ikke særlig heldig med oss. Bye, bye, blakken!

På vei opp: Utsikt ned mot Rosendal

Ved Skarshaug

Det var bratt. Etter utmarka peste vi oss opp gjennom skog, kratt og kom til slutt over tregrensa. Der ble det enda brattere, men det føles likevel lettere å gå når man ikke har så mye vegetasjon rundt seg. Et kne som ikke var helt med på notene gjorde at jeg måtte planlegge litt når det gjaldt høye steg, men det gikk forsåvidt greit selv om tempoet kanskje ble redusert. Siste kneika opp til Skarshaug var giftig, vi registrerte faktisk ikke hvor bratt den var før vi var på vei ned. Etter en liten pause til påfyll av mat, vann og vindtett jakke balanserte vi oss videre oppover i ur. Det blåste temmelig friskt enkelte steder, og vi opplevde alle å miste balansen flere ganger på grunn av heftige vindkast. Bortsett fra vinden var været upåklagelig, lettskyet med (bitte)små gløtt av sol og rundt 12-13 grader. Etter ura fikk vi en fin overraskelse i form av et flatere parti, berg blandet med irrgrønn, frodig mose og små minibekker med rislende vann. Vi nøt det avslappende i det å vandre på noe som ikke steg, og var ved godt mot da vi starta på den siste bratte ura opp mot toppen. Under hele turen opp, og også på den strekninga vi kjørte med bil, hadde vi ikke sett toppen. Mulig det var derfor den fikk noe utopisk over seg. Noe i likhet med det en del kvinner opplever under graviditet; Å nei, å nei, denne ungen kommer aldri ut, jeg må nok gå med denne magen resten av livet!

Utsikt innover i dalen fra Skarshaug

For en stakket stund flater terrenget litt ut

Er ikke sikker på dette fjellet, men vakkert er det!

Det var nok av stein siste halvdel av turen

Jeg var derfor totalt uforberedt på at vi hadde nådd toppen etter at vi hadde kravlet opp siste ura. Min erfaring er at det som regel ligger enda en topp - av og til flere - bak toppen, og at det er den toppen som er selve toppen. Altså den som er lengst borte. Når turen opp i tillegg var estimert til å ta fire timer, og vi enda ikke hadde brukt tre timer, var det nærliggende å tro at toppen av ura bare var en sånn narretopp. Nananana-na-naaa! Men her var det en stor, fin varde og en vanvittig utsikt mot resten av den kvinnheradske verden, inkludert Folgefonna i øst. Ok da, Folgefonna bor strengt tatt i Hardanger, men utsikten var som sagt ganske enorm. Et ravnepar sirkla over oss og jeg prøvde som best jeg kunne å panorere glideflukten med kameraet. Et par bomskudd, men så satt'n!

Den ene av ravneparet som kretset over toppen

Undertegnede på toppen

Utsikt I

Utsikt II

Utsikt III

Utsikt IV

Utsikt V - Folgefonna skimtes mot horisonten

Vi drøyde ikke lenge på toppen, skrev oss bare inn i boka og tok noen bilder. Det blåste, og vi hadde 1300 nedadgående høydemetre å forsere. Jeg klarte nesten å glemme Balderen igjen, men kom på at jeg hadde den lille flaska i ytterrommet på sekken før vi begynte på ura. Klukk, klukk, det varmet! På vei ned begynte vi å treffe på andre toppsultne turgåere, og nesten alle ville gjerne vite hvor mye det blåste oppover. Det var en del mer vind nå enn da vi gikk opp, og noe mer skyer, så vi var glad for beslutningen om å starte tidlig. Siste ura ned mot Skarshaug krevde fullt fokus, og vel ned på haugen var det tid for matpause. Nå var det også slutt på batteriet på kameraet, og note to self: Deaktiver geotagging før Marokkoturen! Denne funksjonen er virkelig en batterisluker.

På vei nedover i ura

Og en god matpause på Skarshaug før den siste, bratte nedstigninga

Resten av nedstigninga gikk ganske greit, men de siste 15-20 minuttene var som forventa temmelig slitsomme. Det gjorde godt å se parkeringsplassen og bilen, for å si det sånn. Og fram kom våtservietter, reine t-skjorter, sandaler og tennissko. Vi satt på hver vår stabbestein og nærmest sleika oss reine som noen andre katter og mol av tilfredshet. Ferja gikk ikke på evigheter og vi slo ihjel tida i Rosendal sentrum, var innom et par gallerier, noen butikker og spiste is på kafé.

Da vi kjørte mot ferjeleiet holdt vi utkikk bakover mot Rosendal og Melderskin, hvis det på et eller annet tidspunkt, fra en eller annen vinkel var mulig å se toppen hadde det vært moro å ta et bilde.

Men toppen hadde nok en gang trukket seg tilbake til sin utopiske tilstand. Den var borte.

..
..

Impulstur til Gaustatoppen 1. august 2010

2010-08-03T08:50:00.000+02:00

Det begynte som en fleip. Men på et eller annet tidspunkt begynte Inger å tenke: Hvorfor ikke? Jeg ble i hvert fall hoppende glad - og ikke så lite imponert! - da hun ringte lørdag og var innstilt på en aldri så liten topptur til Gaustatoppen (1883 moh). Fem timers kjøring, noen timers fjelltur, fem timers kjøring tilbake til Haugesund. Pytt, pytt, hva gjør man ikke for å komme på tur!

Værmeldinga fra yr.no var ganske lovende, fin sol litt gjemt bak en hvit godværssky. Svak vind. Da vi dro avgårde i lille Atosen kl. 6 søndag morgen regnet det livlig på vestlandet, men det heftet vi oss ikke med, vi skulle kjøre fra gråværet. Og noe bedre ble det østover, men ikke totalt væromslag. Og da det fremdeles kom noen regnbyer da vi nådde Rauland, sendte vi onde tanker til yr.no. For Inger er belønning i form av utsikt en del viktigere enn for meg, jeg synes vandringa mot toppen er belønning i seg selv og tar utsiktsvær som rein bonus, men da vi nådde parkeringsplassen ved Stavsro (1173 moh) hadde vi ikke særlige forhåpninger om utsiktsbonus. Riktignok var det opphold da vi starta, og tåka holdt seg på avstand, men været var så skiftende at vi måtte ta høyde for det meste på vår vei mot toppen. Innpakka i ull og gore-tex, med vottene lett tilgjengelige øverst i sekken og buffen beskyttende over øra, la vi i vei oppover på fin sti. Den stien varte imidlertid ikke lenge, resten av turen gikk vi i stein og ut. Og med unntak av et kort stykke som var tilnærmet flatt, gikk det oppover hele tida.

Vi starta fra parkeringsplassen ved Stavsro..

..hvor vi ser stien som reine motorveien innover

Motorveien tok raskt slutt, nå ble det ur og stein og

Inger kjenner det er på sin plass med en liten pustepause

Det kan høres slitsomt ut å gå i slikt terreng, men fjellet var overraskende lettgått. Vi gikk ganske seint og hadde utallege minipauser, dette var Ingers første lengre topptur og det var ikke noe poeng i å race oppover. Tåka var temmelig tjukk til tider, det regnet, og etterhvert som vi nærmet oss toppen merket vi vinden godt. Tipper det var en grunn til at DNT hadde merket ruta såpass bra; det var neppe mer enn 15-20 meter mellom hver røde T. Litt rart å gå sammen med så mange andre turgåere, det var faktisk rimelig folksomt oppover fjellsida til tross for gråværet. Regnet ga seg etterhvert, men tåka holdt stand. Det ble kjapt kaldt når man ikke holdt seg i bevegelse, det er noe med den type vær som virkelig kryper inn under lagene av ull og gore-tex, men så lenge vi gikk holdt jeg kulda på avstand.

Tåka blir stadig tettere. Mannen med hunden er tysker og

turfølget hans gikk på fjelltur med paraply. En stor blå paraply.

Noen har det mer komfortabelt på tur enn andre.

Og noen når aldri toppen. Som denne maleren fra Litauen.

Tåka letter et øyeblikk og steinlandskapet viser seg fram

Mer stein

Siste kneika opp til hytta var bratt, men verken luftig eller vanskelig å gå, og sånn som det ofte er når det er tåke, plutselig var vi der! Inger ramla nærmest overende på en stol inne i hytta, og ga tydelig beskjed om at her ville hun bli en stund. En lang stund. Uten å røre på seg. Jeg dro og hentet vaffel og kaffe til den slitne følgesvennen min, pluss en t-skjorte med Gaustadtoppen på som belønning for slitet. Den fortjente hun!

Det var nærmest en vegg av tåke på slutten, men

vi skimter såvidt hytta og masta

Yihaa! Tåka letter og vi er på toppen!

Fremdeles noe prega av slitet, men nå skal hun få vaffel og kaffe

Og så klarnet det pinadø opp utenfor! Ikke sol riktignok, men helt klart og med en utrolig flott utsikt langt, langt avgårde. Det ble en livlig aktivitet rundt hytta, her gjaldt det å gripe øyeblikket og knipse mens man kunne.

Utsikt

Den tyske hunden har funnet roen utafor hyttedøra

Og Inger har kvikna til igjen

Her er jeg, rundkledd for nedturen

Turen ned gikk som en lek, rart egentlig at et så steinete fjell kan være så enkelt å ta seg fram i. Været hadde letta litt, i hvert fall når det gjaldt regn, vi hadde bare én skur på vei ned. Og etterhvert ga også tåka seg og vi kunne se hvor vi hadde gått opp. Like før vi nådde parkeringsplassen kom sola fram, men altfor seint til at vi vurderte å tilgi føkkingsyrdottenno. Så var det bare å skifte klær og ta en tur innom doen før vi begynte på den fem timer lange hjemturen.

Mannen med hunden igjen, etterhvert begynte vi nærmest

å se på enkelte medvandrere som familiemedlemmer

Utsikt ned mot dalen

Atosen sleit og ulte fortvila da vi kjørte nedover den lille mila med hårnålssvinger som snor seg fra parkeringsplassen og ned til Rjukan. Men da det ikke er særlig lurt å bremse seg gjennom ei hel mil, fikk han bare være sur for at han måtte jobb på andre giret.

På Haukeliseter stoppet vi og kjøpte middag. Jeg er temmelig skeptisk til sånne stoppe-langs-veien steder, jeg liker verken junk food eller er særlig begeistra for tradisjonelle norske middager med poteter og brun saus, men her fikk vi god mat! Fjellburger med ulike salattyper og en drøm av slags tyttebærsaus/dressing i en liten skål ved siden av. Etter som jeg reint hadde glemt å finne fram Balderen på Gaustatoppen, satte jeg den lille flaska på bordet sånn at i hvert fall Inger kunne få seg en støyt etter middagen. Selv fant jeg det klokest å avstå da jeg nå ikke hadde 700 høydemetre å forbrenne alkoholen på, men skulle rett ut i bilden og kjøre videre. Er du gal, få nå bort den flaska, vi kan bli arrestert! utbrøt Inger da flaska kom på bordet. Javel ja. Det er visst regler for når og ikke minst hvor man kan drikke Balderen sin. Etter en liten støyt i bilen - Inger, ikke jeg - tok vi fatt på siste stykket hjem.

Fjellburgeren på Haukeliseter kan anbefales på det varmeste!

Vi var på tur i 16 timer, og det føltes som om vi hadde vært på en liten ferie! Gaustatoppen kan jeg godt tenke meg å besøke igjen, det var virkelig et gøyalt fjell å gå opp. Men først blir det Galdhøpiggen (2469 moh) neste år. Og for min del; Mt. Toubkal (4167 moh) om seks uker.

Lizard socks

2010-07-28T20:19:00.000+02:00

Har lenge hatt lyst å strikke disse sokkene, og da jeg fant et nøste svart Fabel og et nøste øglegrønt Sisu var det bare å sette i gang. Sokkene er designet av Beate Zäck og mønsteret kan kjøpes på Ravelry.

Pils & Pedals store gjennombrudd i sykkelrittet Haugesund - Sauda 2010

2010-06-12T15:37:00.000+02:00

Da Piero forkynte at han hadde meldt seg på sykkelrittet Haugesund - Sauda sammen med to andre medlemmer av sykkellaget Pils & Pedal, Jostein og Jan Roald, maste jeg meg til en plass i følgebilen. Jeg så for meg vill fart nedover hårnålssvinger, svidd gummi, kjapp manøvrering a la PS-spill, og jeg var helhjertet innstilt på å forsyne de tre musketerer med det de måtte ha behov for fra en bil i fart. Alt fra langing av mat og drikke til klipping av trøblete tånegler.Og enda mer unevnelige ting. Hvis jeg måtte.

Langing fra bil er strengt forbudt, snerpet Piero.

Høh.

Litt fakta om sykkelrittet:

Haugesund - Sauda arrangeres for 24.gang

108 km tur-ritt

Lørdag 29.mai 2010

Start: Kl 11.00 Haugesund, Amanda-senteret

Mål: Sauda sentrum

Løypa: Haugesund - Knapphus - Sandeid - Vikedal - Ropeid - Sauda. Røffli.

Det er to stigninger av betydning; fra Vikedal oppover mot Hogganvik og fra Ropeid og noen kilometer oppover.

Løypeprofil:

Musketerene hadde ganske ulikt treningsgrunnlag. Mens Piero har hatt racersykkel i flere år og har en del mil i beina, - selv om det skorter en god del på bakketrening - var Jostein ganske fersk som racersyklist og hadde ikke mer enn 4-5 treningsturer bak seg. Til gjengjeld har han deltatt i skirenn, og har nok både styrken og utholdenheten i boks. Jan Roald er ganske dreven som konkurranserytter, han har syklet ritt i flere år. Til gjengjeld var han syk rittdagen og dalte dermed pent ned på et nivå som nærmet seg debutantenes. Det var de nok ikke spesielt lei seg over. Debutantene, altså.

Målsetning: Å kjøre over målstreken på under fire timer. I hvert fall var dette målet til Piero og Jostein. Jan Roald hadde nok under vanlige omstendigheter sett for seg noe litt mer ambisiøst, men i dag vil han ta det som det kommer. Fornuftig nok.

Utvalgte elementer fra startlista:

Følgebilens oppgave var å være tilgjengelig på avtalte steder langs rittløypa. Noen steder bare for sikkerthets skyld, andre steder for utdeling av mat og drikke. Bagasjerommet skulle fylles opp med kjølebag, reservedeler, ekstra klær, bananer og you name it. Nina skulle være sjåfør, et meget heldig valg skulle det vise seg.

Fra parkeringsplassen på Amandasenteret

Startstedet var Amandasenteret hvor de ulike puljene skulle sendes avgårde med jevne mellomrom. Musketerene var i pulje 3 og hadde fått startid kl. 11.10. En halvtime før rittstart var parkeringsplassen full av ryttere og mer eller mindre organiserte følgebiler. Pluss noen ruller, trenere og en og annen malplassert kjerring med handlevogn. Atmosfæren var ganske avslappa og folk drev på med sitt; litt småmekking, oppvarming, påfyll av lommemat og ikke minst innstilling av sykkecomputere. Nina og jeg klistret Pils & Pedal logoer på bilrutene, her er det om og gjøre å fronte laget! Gutta bunkret forsyninger fra bagasjerommet, plukket med seg bananer, sukkergel og - hold dere fast - hjemmelaga sykkelkake som Piero hadde laga! Veldig, veldig god!

Før starten

Sjekk - dobbelsjekk - trippelsjekk

Jan Roald, Jostein og Piero

Laget skal selvsagt frontes

Jan Roald var gjennomført stilig i Liquigasdrakta si, de to debutantene har en del å lære der! Ok da, sokkene til Piero var ganske rå. Rett skal være rett. Vi gikk for siste gang gjennom stoppestedene til følgebilen:

Knapphus - for sikkerhets skyld hvis påkledninga må justeres
Hogganvik - Offisiell matstasjon etter stigningene
Etter siste stigning - dvs. et sted mellom Ropeid og Sauda. Mest for sikkerhets skyld

Jeg hadde en påtrengende fantasi om å rigge til et campingbord med alskens stæsj: Tallerken med full komlemiddag, gigantsprøyter merket "EPO", en flaske 60% etc. Plakater med "Ingen dop, ingen kos" og ellers onde og ufine tilrop. Imidlertid begikk jeg den tabben å lufte disse vidløftige idéene til Piero, og dermed ble planen effektivt lagt på is. Et eneste lite sprell fra min side, og jeg kunne anse meg selv som persona non grata i følgebilbransjen. Forever and ever and ever..... Dette skulle være et null-humor ritt. Høh.

Like før start, stemningen er litt mer nervøs nå

Pulje 3 i startgropa

Vi beveger oss bortover mot startstedet og ganske presis 11.10 blir feltet vinka avgårde. Et par kjappe bilder av feltet forfra, og Nina og jeg begynner på vår høyst viktige oppgave. Vi slenger oss inn i Pils & Pedal bilen og legger oss pent inn i bilkøen etter feltet. Det er ikke mulig å komme seg forbi de første milene, til det er det altfor mange biler. I Skjold når vi igjen de tre musketerer som har havna litt bak feltet etter småstigningene. En stund veklser vi mellom å ha dem foran og bak oss. Jeg er noe så vanvittig glad for at jeg ikke registrerte den likbilen som lå bak dem der og da! Det var først da jeg tok en titt på bildene dagen etter at jeg oppdaget den. Ikke at jeg er særlig overtrosik, men jeg hadde definitivt ikke satt pris på dette synet i situasjonen. Grøss og gru.

Og der er de i gang!

Pils & Pedal henger godt med!

So far so good

Et lite forsøk på kreativ kameraføring

Liaheiå

Og der tar vi den endelig igjen

Se deg aldri tilbake...

Ikke helt Alpe d'Huez, men du verden for en entusiasme

Pils & Pedal i siget

Vi svinger inn på bensinstasjonen på Knapphus og hopper ut av bilen. Stiller oss i veikanten så gutta kan se oss. Men her er det ikke behov for verken forsyninger eller klesbytte, de smiler og ser ganske så spreke ut der de ruller forbi oss. Så er det full fart inn i bilen igjen, og det samme kjøret om igjen: Ligge i bilkø, akselere fort som faen og snike seg forbi, en etter en av bilene og seinere en etter en av rytterne. Eller to eller tre eller et lite felt. Alt ettersom. Det er ikke så stor bilkø nedover mot Åmsosen, og vi smetter lett forbi syklister. Når igjen våre tre ganske raskt og vinker mens vi fortsetter vår ville ferd mot den offisielle matstasjonen etter stigningene ved Hogganvik.

Smale veier gjør det ganske vanskelig å komme forbi feltet

Mil etter mil...

Det var ikke så veldig mye fres over den offisielle matstasjonen, forsyningene var det ingenting å si på, - bananer, saft, appelsiner, boller, vann - men det var for lite mannskap når flokker av ryttere passerte. Men støttemedlemmene i Pils og Pedal trådte selvsagt til og langet som best de kunne mens de venta på musketerene sine. Akkurat som i langesonen i de store rittene! Vi manglet bare identifikasjonsvester med laglogo på. SAFT! BANAN! BOLLE! Hvor mye saft som var igjen i plastbegrene skal være usagt, mye kan det ikke ha vært når de var halvfulle i utgangspunktet og en anseelig mengde skvulpet over under overrekkelsen. Men rytterne var i topp humør og takket pent for mat og drikke. De fleste i hvert fall. Ja, alle var greie og høflige, men alle var ikke i like topp humør, he he. En ungutt hadde tydeligvis fått mer enn nok av sykkelritt på en stund, han slengte sykkelen ampert fra seg i gresset før han dro opp mobilen og begynte å taste. Tipper han gjerne ville hentes.

Fra matstasjonen

Ikke alle er like ivrige etter å fullføre

Og der er jammen gutta i Pils & Pedal på plass også!

...noen mer preget enn andre

Lommene fylles før siste del av rittet

On the road again..

Gutta dukker opp lenge før forventet, såpass kjapt at vi såvidt hadde fått kjølebagen ut av bilen. Bra kjørt! Piero skar morsomme krampegrimaser, stigningene hadde føkket opp muskulaturen aldri så lite. Det rykket og rykket, men han satset på at det ville gi seg etterhvert. Jeg fikk uvelkomne flashbacks til krampeklumpen Thor Hushovd i en etappe av Tour de France, og håpet Piero ikke ble nødt til å bryte. Nye forsyninger med drikke, bananer og masse lykke til, og vi vinket dem avgårde igjen. Inn i bilen, og så var det igjen å ligge på hjul med biler og syklister. Mest det siste. Nina var den fødte følgebilsjåfør; rask og konsentrert samtidig som hun ikke ble så ivrig at hun mistet hodet og ble uforsiktig. Ganske imponerende.

Pils & Pedal har fått selskap av Hafrsfjord og Hydro

Og de fortsetter å slå følge et godt stykke

Vi nærmer oss enda en kommunegrense

Flere og flere tunneller

Og nå begynner virkelig den største styrkeprøven i rittet; nå er det opp opp oppp!

Vi snirklet oss inn og ut av smågrupper med ryttere, passerte musketerene, passerte Ropeid og begynte på de hardeste stigningene. Det gikk oppover hele tida, selv der hvor det fra bilen kunne se flatt ut var det en viss prosent stigning. Oftest var det likevel mye brattere enn "en viss prosent", en riktig lang og vemmelig sugebakke. Vi var ikke særlig kjent på dette siste stykke og trodde vi hadde nådd toppen flere ganger, men så dukket det jammen meg opp enda en bakke.

Nina og ukjent følgebilsjåfør

Vi stoppet nesten på toppen og parkerte i veikanten sammen med en annen følgebil. Tid for Kvikklunch og kaffe som vi delte med sjåføren av den andre bilen. Ikke at hun fikk i seg så mye, rytteren "hennes" dukka opp like etter og da var det bare å legge seg på hjul og prøve å nå mål i tide. Flere ryttere passerte, nå så de fleste ikke fullt så laid back og smilende ut lenger. De griset seg opp bakkene og stønnet ut et håp om at nå måtte det vel snart være slutt på stigningene? Desperate blikk, lidende ansikter og med tunga ned på knærne var det tydelig at melkesyra var hjertelig til stede. På det tidspunktet hadde vi fått bekrefta av den andre sjåføren at det bare var en enste liten bakke igjen, og vi gjorde oss mektig populære da vi villig vekk delte denne infoen med forbipassende rytterne.

Stå på! Bare én bakke til nå! Godt jobba! Nearly there!

Musketerene våre ser faktisk ikke så veldig prega ut, selv om de formidler at denne siste stigninga var faen så tøff. De har kjørt jevnt og bra hele veien og stått imot ryggmargsrefleksen om å følge sterkere ryttere, og dermed kjøre seg helt tomme. Stakkar Jan Roald har hosta seg gjennom hele ruta. Veldig greit, sier Piero, så vet vi hvor vi har ham.

Pils & Pedal pluss Hafrsfjord (hvor ble det av Hydro forresten?) tar

fatt på den aller siste biten av rittet, siste bakken og så bærer det nedover!

Ennå ikke helt ferdige med stigningene

Ser ut som det er en del stirring i asfalten på dette stadiet, he he

Du onde, seige bakke!

Er dette toppen?

Piero og Jan Roald

Så nær, så nær! Nå blir det spennende for gutta! Og oss!

Nå bærer det nedover mot Sauda. Vi passerer raskt gutta, og når målbyen etter et par uproblematiske mil.Parkerer på nærmeste tilgjengelig plass og finner målstreken. Ser på klokka og finner ut at Pils & Pedals tre musketerer sannsynligvis vil nå målet sitt og komme inn under fire timer. Etter at vi har knipset et par-tre tilfeldige ryttere i mål, kommer Dream Team susende innover mot mål, samlet og samkjørt som det skulle være en lagtempo-etappe, he he. Yeah! Allez, allez! Venga! Dai, dai! Nydelig jobba!

Og der kommer de!

Nydelig gjennomført!

Her er det godfølelse fra pedalene og langt oppi hjelmen!

De ser egentlig uforskammet spreke ut etter 108 km

Gratulerer Jan Roald!

Gratulerer Jostein!

Gratulerer Piero!

Bra jobba!

Deilig å være i mål!

Right, Piero?

Tid for mat...

..og medalje

men først må startnummeret leveres tilbake

Det er bare å dele ut!

..og dele ut!

Og tida, hva ble den? Klarte de å nå målet om å sykle distansen på under 4 timer? Indeed they did:

Så var det for musketerene å parkere syklene, rusle på stive bein opp til matstasjonen og få litt påfyll av saft og sjokoladekake(!), før de fikk utdelt medaljene sine for et veldig bra gjennomført ritt! Juhu! Og på en fortjent egobølge av adrenalin og tilfredshet dro gutta avgårde for å dusje av seg veistøv, svette og sykkelvondter av ymse slag. Nina og jeg ventet i bilen, og som stolte sportsdirektører var vi mektig fornøyd med både innsatsen og resultatet til Pils & Pedal.

Vel overstått!

Epilog eller noe:
Jostein: Fullførte også 7-fjellsturen i Bergen dagen etter!
Jan Roald: Fullførte 170 km rittet Bergen - Voss påfølgende helg!
Piero: Hørte rykter om en strålende innsats samme kveld på pilsdelen av Pils & Pedal!

Det er gutta sine det!

Maisokkene

2010-05-29T08:07:00.002+02:00

.
En stund siden sist, men her kommer altså maisokkene. De heter "Bloomin'" og er designet av Jeannie Cartmel. (ravelrylink) Garnet er Chili Gredelin og pinnestørrelse er 2,5. De er strikket tå opp, og det funker ikke helt for meg fordi jeg har - ennå - ikke lært meg avfellingsmetoder som gir pene, men likevel elastiske kanter. Mønsteret er imidlertid nydelig!

Ellers er ikke strikkinga det som er mest prioritert akkurat nå. Det blir gjerne slik når sommeren nærmer seg og det er mer behagelig å oppholde seg utendørs. Eller - som jeg har gjort de siste tre ukene - innta gostolen og følge Giro d'Italia i noen timer hver ettermiddag. For those ignorants out there: Giro d'Italia er et sykkelritt. Og apropos ritt; I dag skal Nina og jeg kjøre "følgebil" for Piero og to kamerater som skal sykle Haugesund - Sauda. Det blir ikke helt følgebil, da, ikke i riktig Tour de France-ånd hvor det både langes mat/drikke og klippes tånegler(!) fra bilen. Jan Ullrich fikk til og med vaska rompa si fra følgebilen etter en..eh..litt uheldig hendelse. Vi skal definitivt ikke vaske romper eller klippe negler, vi skal stille oss opp på noen få strategiske steder og tilby guttene det de måtte ha behov for av forsyninger. Masse lykke til Piero, Jan Roald og Jostein!

Sommerkål-lunsj

2010-05-01T15:19:00.001+02:00

.
Jeg elsker kål. Jeg kan spise et helt blomkål som tilbehør til middag, - nydelig med litt olivenolje og havsalt - mengder med rosenkål og jeg bruker ofte strimlet hodekål i stedet for ris eller pasta. Det er så nydelig crispy! Men en av vårens virkelig gode matopplevelser er sommerkålen. Yummy! Jeg spiser den ofte rå, gjerne med et svin eller to kravlende på fanget, og så deler vi godene mer eller mindre uselvisk.

En av mine yndlingslunsjer er lettkokt sommerkål med olivenolje over, pluss pinjekjerner, parmesan og havsalt. Ofte lager jeg bare dette, men i dag hadde vi såpass mange ingedienser at jeg tok den litt mer ut:

Sommerkål i båter - kokt al dente
Rødløk i strimler
Oliven - jeg valgte med hvitløkpaste i dag
Cherrytomater
Ristede Pinjekjerner - hakkede cashews er også godt
Parmesan i tynne flak - kan godt rives også
Brune bønner
Basilikum - fersk åff kårs
Olivenolje
Flytende honning - bare bittelitt
havsalt og pepper

Kok kål, rist pinjekjerner og jobb litt med basilikumen i morteren. Bland den med olje og litt honning. Legg nykokt kål på tallerken, hell basilikum- og oljeblanding over, så parmesan, så pinjekjerner. Dander resten rundt på tallerken, og gi en liten dæsj med havsalt og pepper. Det kan absolutt gjør på en mer attraktiv måte enn jeg har gjort, men mine evner på kjøkkenet beklageligvis begrensede. Enjoy!

Wollmeise-sokker

2010-05-01T09:50:00.000+02:00

..
Er i sokkemodus for tiden, og med et pent lager av Wollmeise er det bare å følge lystprinsippet. De limefargede sokkene heter "Lizzy", og fargen er frühling. De petrolfargede er "Slippery Socks" i fargen aquarius. Pinner nr. 2,5. De limefargede er jeg ferdig med, men har foreløpig bare én av slippery-sokken. Og i dag som det er 1. mai og nytt, fint mønster er lagt ut i DUSS! Her må det selvbeherskelse til! Det er jo egentlig ikke så kjedelig å strikke sokk nr. 2, men helga er så mye mer enn strikking og jeg synes det kan være litt problematisk å prioritere av og til. Turer kommer alltid først hvis været er sånn noenlunde greit, men så det jo sykkelsesong nå og skal jeg strikke under sykkelritt så kan jeg ikke ha mer kompliserte mønstre enn 1 r og 1 vr. Og så misunner jeg bergenserne denne helga fordi de har anledning til å gå 7-fjellstur i Åsane. Oppkjøring til den "riktige" 7-fjellsturen. Jeg var faktisk inne på tanken om å kjøre oppover grytidlig søndag morgen. Men nå har jeg avtalt trøstetur med venninne. Blir nok bra det også.

Her er imidlertid sokkene:

Ha en fin 1. mai og resten av helga!

These boots are made for walking - Ferieplaner 2010

2010-04-18T12:02:00.000+02:00

Det ble ikke så veldig mye ferie på meg i fjor, uka med fjelltur med turistforeningen ble avlyst pga for få påmeldte, - tipper det var bare meg - så bortsett fra et par helgeturer i not so nice weather var det smått med sommerferie. Og selv om jeg er ganske heldig og har full feriefølelse selv om jeg jobber hele sommeren gjennom, så er jeg i år klar som et egg til tusle opp noen fjellsider. Fortrinnsvis i very nice weather. Ja, for coast to coast turen i England i 2008 var heller ikke preget av strålende sol og varme. Mye vandring i regn de siste åra, altså. Men ikke i år.

Ferie for meg er aktivitet. Å være underveis, gå etapper og møte utfordinger. Svette. Gjerne kjenne på litt vondt her og der. Jeg slapper av når jeg går. Legg meg på en hvit, palmekledd sandstrand med azurblått hav og jeg hadde trolig stresset på meg et massivt hjerteinfarkt i løpet av 30 minutter. Neida, ikke fullt så ekstremt, jeg kan godt slappe av gostolen hjemme og jeg drar gjerne på (korte) storbyferier, men for å ha det sånn helt ufattelig feriebra, da må det noen fjell til.

Ferie 1 - 8 dagers fjelltur i Apeninniene, Toscana
I juni. Vi er 18 stykker som drar nedover til Italia og som skal loffe rundt i fjellkjeden Apeninniene. Overnatte på rifugi og bære sekk. Altså "tung" sekk, ikke dagstursekk. Vi skal opp på Monte Prato på vel 2000 moh, og andre attraktive topper i området. Lokal guide som vissnok kan litt dansk. Her blir det full anledning til å briefe med italiensken, bare synd Enzo ikke har lært oss noen fjelltur-relaterte fraser. Som den ultra-urbane herremannen han er har han konsentrert mer seg om shopping, restauranter o.l. Jeg kan benevne nok retter på italiensk til å lage menyer for et år, men aner ikke hva ryggsekk heter. Og det er heller tvilsomt om dette er et ord som finnes i Enzos vokabular. Che?

Og det er bare to måneder til!

Apenninniene i Toscana/Emilio Romagna

Ferie 2 - 11 dagers fjelltur og camping i Atlasfjellene, Marokko
Denne turen har jeg virkelig store forventninger til! Her skal vi ligge i telt og kun bære dagstursekk. Muldyra tar bagasjen og teltene, det er ganske små ekspdisjonstelt og to og to deler telt. Vi har med kokk og det er jo nesten luksus, da. Turen har likevel sine utfordringer, jeg har aldri gått på tur i et så varmt og tørt klima, og om ikke det var nok så skal vi klatre Jebel Toubkal på drøyt 4000 moh. Høyde og varme, altså. Litt ubehag må man regne med, men ved å sette ned tempoet og drikke noen litre med vann bør det være mulig å holde dette på et minimum. Det blir også mulighet til å svømme i Ifni, den grønne, grønne sjoen. Jeg møter gruppa i Marrakech, og får en formiddag til å snuse på livet i medinaen. Da det ikke var billige flyavganger til Norge fra Marrakech etter avsluttet tur, flyr jeg via Casablanca til Milano og tilbringer et par dager der. Eller tar toget til Verona. Vi får se.

Mount Jebel Toubkal, Marokko 4165 moh

Lake Ifni, Marokko

Alle bildene er skamløst stjålet langt der ute i verdensveven.

Flere hundegensere

2010-04-18T10:37:00.000+02:00

Det har vært veldig gøy å strikke til Punky, men det er jo begrenset hvor mange ullgensere den valpen trenger. De siste to, pluss en marius jeg holder på med, skal Anja prøve å få solgt på en hundeutstilling de skal delta på i mai. Moro å strikke disse - om enn noe modifiserte - tradisjonelle strikkemønstrene til hunder, he he. Fant Per Spook mønsteret fra 80-tallet i en av permene mine, dette hadde virkelig gjort seg på en hundegenser! Kanksje neste gang. Disse to genserne er strikket i Smart på pinner nr. 3 og 3,5, mønster er Fana og Setesdal.
Ingen søt og sjarmerende modell denne gang, bare to gensere som ligger på et bord:

Aprilsokkene Hungry Bees

2010-04-18T10:22:00.000+02:00

Dette er definitivt de morsomste sokkene jeg har strikket noen gang! Og hvem skulle trodd det etter en første titt på alle fire sidene med tettpakket mønster? På engelsk. Det er også første gang jeg har strikket sokker hvor motivet eller mønsteret forteller en historie. Det gjør dette sokkeparet, eller kanskje det er riktigere å si at mønsteret beskriver en situasjon? Ok, ikke så nøye med akkurat det, men se nå godt på sokken til venstre, - klikk på den så blir den kjempestor - og begynn i tå-enden. Fra tåa og oppover et stykke ser du det som i mønsteret er beskrevet som The flight of the bumblebees, disse fartstripene som går litt på kryss og tvers. Etter at hælen er strikket kommer det enkeltbier til syne, - The bees i mønsteret - først bare et par stykker, så flere og flere helt til de svermer vilt og entusiastisk oppunder cuffen, The swarm. Selve cuffen er hjemmet deres, bikuben med alle sine honningceller og sikkert en dronning gjemt unna lengst inne. Dronninga er ikke med i mønsteret, da.

Garnet er HK Sofuse, nydelig håndfarget ullgarn fra Heidi Kims nettbutikk. Pinner nr. 2,5 og størrelsen ble ca. 36-37.
Design: Emma Haigh (Ravelry-link)

Bedre seint enn aldri?

2010-04-18T09:56:00.000+02:00

.

Jeg hadde egentlig tenkt å legge inn denne som en påskehilsen, men av en eller annen grunn kom jeg aldri så langt. I det hele tatt så har jeg vært treig til både å besøke andre blogger og til å oppdatere min egen. Til tross for ferdige prosjekter og nok tid. Det er årstiden, tror jeg. Mindre pc, mer andre ting. Tankene kretser om turer og ferie og selv på strikkefronten så er det mye morsommere å holde på med prosjektene enn å blogge om dem.

Her er i hvert fall påskeprosjektet mitt, en påskegul genser til lille Punky strikket i Smart pluss et pelsgarn jeg ikke husker navnet på. Pinner nr. 3 og 3,5.

Det måtte bare komme - mariussvin

2010-03-20T10:35:00.004+01:00

.

Jeg klarte rett og slett ikke å motstå fristelsen. Og dessuten var det på høy tid å oppdatere marsvinnytt. Stakkars lille svinebassene mine. Kornelius sin genser er litt mindre enn Karamell sin, sistnevnte også kalt Lille Fet.

De bedårende små:

Garn: Sisu
Garnforbruk: 24g og 30 g
Pinner: nr 2,5
Størrelse: Eh..

Ha en svinaktig god helg, da, folkens!

Mer fun stuff til Punky

2010-03-20T10:23:00.000+01:00

.
Det var så gøy å strikke den mariusgenseren til Punky at jeg omtrent umiddelbart satte i gang med en ny genser, også denne gang i velkjent norsk strikketradisjon. Denne gangen hadde jeg mønsteret liggende, og fargevalget var basert på en løs uttalelse fra Anja matmor om at kanskje rosa og grått hadde blitt ok sammen. Setesdal neste, kanskje? Med hekter og vevde bånd?

Og her er fana-Punky! Det er matmor selv som er ansvarlig for disse flotte bildene.

Garn: Smart
Garnforbruk: Jada, jeg glemte å veie igjen
Pinner: nr 3,5
Størrelse: Vidde xs Lengde s

Nydelig, Edvald!

2010-03-16T15:59:00.000+01:00

.
Slår Petacchi, McEwen, Cooke og hele spurtrøkla i massespurt! Fytti svarte katta så rått!

Gratulerer gogutten!

Og der var mariusgenseren ferdig

2010-03-15T07:46:00.000+01:00

Punky vokser og den lille rosa og hvite genseren i drops design begynner å bli liten. Ønsket fra matmor Anja var nå en mariusgenser til lille nakenfanten, og det var som musikk i ørene til en mormor som sliter bittelitt med motivasjonen når det gjelder marssokkene i DUSS2010-alongen. Litt rart, for de sokkene er virkelig festlige og sprelsk originale, men av og til er det bare sånn at ikke alt er like gøy på pinnene.

Jeg tok utgangspunkt i dropsmønsteret fra den lille rosa genseren og tilpasset det til mariusmønsteret. Litt kinkig det siste fordi jeg ikke hadde noe mønster på marius og jeg fant det heller ikke på nett. Nå er heldigvis ikke marius så all verdens komplisert, tvert imot det er dønn symmetrisk og forutsigbart, så jeg googlet rett og slett fram et bilde av en genser og forstørret det opp i photoshop. Så var det bare å telle til 12.

Garn: Viking sport
Garnforbruk: Tja..nøyaktig 50 gram blått, ca 25 + 25 gram rødt og hvitt
Pinner: nr 3,5
Størrelse: En størrelse mellom xs og s

Introducing Punky

2010-03-10T19:15:00.000+01:00

.

A bald little thing with an attitude. Ok, rett skal være rett, helt skallet er hun ikke, men rasen heter nå en gang kinesisk nakenhund. Og det rettferdiggjør en stilig, rosa onepice til frøkna. Det er nesten så jeg vurderer å bli moteblogger!

Punky er den nye valpen til Anja, dermed går jeg rett inn i mormormodus og begynner fluksens planlegginga av nye og valpete strikkeprosjekter. Mariusgenser, kanskje? Jaaa!

Votter, lue og fruktsalat

2010-03-07T09:36:00.002+01:00

Da jeg skummet frukt- og grønt tilbudene på Meny under fredagens handlerunde var det helt uunngåelig å tenke fruktsalat. Piel de Sapo er ved siden av vannmelon min absolutte favoritt innen melonfamilien. Jeg kan glatt gnafse i meg en hel melon i løpet av en kveld, enten naturale eller sammen med spekeskinke. Blå, søte druer er heller ikke å forakte, og de som havnet i kurven på fredag var eksepsjonelt smakfulle og søte. Det er sjelden jeg kjøper importerte jordbær, men bestemte meg denne gang for å gi dem en sjanse. Og det var absolutt smak i de røde pyramidene denne gang. Så ble det fruktsalat av:

0,5 piel de sapo
1 kurv jordbær
0,5 ananas
0,5 kurv blå druer
2 pink lady epler

Det har ikke blitt så veldig mye strikking på meg siste uka, jeg har prøvd å komme meg ut i skiløypene og virkelig nyte den siste rest av snøen. Og jammen lærer jeg ikke litt hver gang, sist konsentrerte jeg meg litt om kunsten å skøyte. Jeg var nok litt av et syn. Særlig bakfra. 'nough said.

Tilbake til strikkinga, jeg har altså produsert et par votter og ei lue. Vottene Hippocampus (ravelrylink) har jeg hatt lyst til å strikke lenge, lua var et impulsprosjekt inspirert av de svenske OL-luene. Vottene ble litt store til å være vanlig damestørrelse, så jeg ga dem en etterbehandling i form av toving i light versjonen; vask på 30° ullprogram etterfulgt av en liten halvtime i tørketrommelen. Ble veldig fornøyd med resultatet, jeg liker den litt lodne finishen, det føles godt å ha på hendene.

Garn: Kauni effektgarn
Garnforbruk: 52 gram
Pinner: nr 2,5
Størrelse: Dame medium

Det er en god stund siden jeg heklet noe som helst, men de kule, svenske OL-luene pirret lysten til å lage noe lignende. Jeg ville ha en lue som sitter godt på hodet, som dekker ørene, som ikke ramler ned i pannen og som jeg ikke behøver å rette på støtt og stadig når jeg går på ski. Altså ikke en baggy ting denne gang. Jeg tok utgangspunkt i den svenske oppskriften, men da jeg strikket i Fritidsgarn og ikke i Eskimo måtte jeg justere litt på oppskriften. Strikket fra toppen og ned, og for å få lua til å sitte optimalt felte jeg inn noen masker - tror det var 6-7 - på siste omgang.

Garn: Fritidsgarn
Garnforbruk: 56
Heklenål: nr 5
Størrelse: Dame

Lua skal innvies på dagens skitur som enten går til Håvåshytta eller i løypene rundt Sveio golfpark. Vi har ikke helt bestemt oss ennå.

En strålende søndag til alle!

The beaty of winter - et lite vinterdikt

2010-03-01T07:36:00.001+01:00

.

.

" WINTER "

by Abigail Elizabeth McIntyre

Fuck. It's Cold.

The End

Neida, jeg er slett ikke enig, men jeg har en stor svakhet for mennesker som vet å fatte seg i korthet. Og apropos vinter; minus 6 i dag! Det lover godt for onsdagens skitur, da har vi avtalt tur i lysløypa igjen og holder temperaturen seg under klisterføre, - jeg nekter å forholde meg til klister, prøvde å påføre i går, men makan til til griseri har jeg knapt vært borti - da er dagen redda for min del. Nydelig tur i går, forresten, gikk litt trått til å begynne med fordi smøringa ikke var helt optimal, jadda jeg fjernet det vemmelige klisteret og smurte med rødt i stedet. Etterhvert fikk jeg mer gli på skia og kunne bare nyte i vei!

En fin arbeidsuke til alle!

Lilla ugler - lue og votter

2010-02-28T10:40:00.002+01:00

.
.

Five Little Owls

(ukjent)
Five little owls in an old elm tree,
Fluffy and puffy as owls could be,
Blinking and winking with big round eyes
At the big round moon that hung in the skies.
As I passed beneath, I could hear one say,
"There'll be mouse for supper, there will, today!"
Then all of them hooted "Tu -whit, Tu-whoo!"
Yes, mouse for supper, Hoo hoo, Hoo hoo!"

Jeg har strikket både vottene og lue før, men aldri som et sett. Ble inspirert av Renate, synes hennes ugkesett ble så flott! Mønsteret til vottene heter Give a hoot og luemønsteret, Bubo Bubo er laget av Tittei. I likhet med Renate laget jeg lua litt mer baggy enn originaloppskriften.

Garn: Freestyle
Garnforbruk: Uffda, glemte å veie før jeg ga det bort
Pinner: nr 3,5 og 4,5
Størrelse: Dame

Ellers er jeg ennå ikke lei av snø og vinter, tvert imot hadde jeg helst sett at snøen ble værende noen uker til! Klarer virkelig ikke å finne noen ulemper med denne hvite deiligheten; den lyser opp morgenen min når jeg går på jobb og er det kommet mer nysnø er alt bare breathtaking julekortvakkert! Veiene er stort sett bare eller snødekte, ingen utfordrende kjøreforhold, i hvert fall ikke hvis nysnøen faller ned i passe porsjoner. Og så er det skiføret, da. Jeg får ikke nok av skiturer, helst ville jeg gått hver dag, men da jeg av en eller annen grunn ikke kan fordra å gå på tur alene - virkelig snodig siden jeg ellers ikke er kjent for å unngå solokjøring - så må jeg mase på familie og venner. Tidligere i uka gikk jeg i lysløypa sammen med Nina, Piero og Julia, en flott tur med supert terreng for en klønete nybegynner som meg. Litt opp og litt ned, men ikke avskrekkende bakker. Vi skal gå samme turen seinere i dag, dvs. minus Julia som er mer av et reinrasa nedoverdyr enn bortoverstrever. Slapp dessertgenerasjon, ass.

Ha en finfin søndag!

Skitur og boller

2010-02-14T21:43:00.000+01:00

Endelig begynner jeg å tolerere denne nydelige kombinasjonen av sol og snø etter øyeoperasjonen! Jeg håper bare snøen blir liggende lenge, lenge så jeg kan komme meg ut på enda flere turer i det hvite. Og kanskje klare én tur uten å ramle. Ja, for jeg er ikke en skiløper du vil ha bak deg i løypa. Ikke kan jeg svinge, ikke kan jeg bremse og når jeg attpå til suger i smøring - skiene er alltid så frrryktelig glatte! - så sier det seg selv at jeg har tilnærmet null kontroll. Og kjører på folk. Eller jeg ramler like foran dem på flat mark sånn at de må bråstoppe for ikke å få meg i beina. Men vi gir oss ikke, bare snøen ligger et par uker til så skal jeg få dreisen på dette her. Jadda.

Det som er litt synd er at jeg ikke kan ta med meg kameraet på skitur. Jeg tar ikke sekk med en gang, jeg som ellers er et ihuga sekkemenneske. Mobilen blir også hjemme. Og vannflaska. Jeg tar ikke sjansen på å ødelegge kamera og andre ting så lenge jeg har såpass problemer med å holde meg på beina. Meeen, jeg kan jo ta bilde før jeg drar ut. Litt dårlig kvalitet siden jeg måtte ta uten blitz, men her er i hvert fall et bilde:

Jeg gikk rundt i heiene sammen med Lillian. Som hadde sekk og som er betraktelig mye bedre enn meg til å holde seg på beina. Det er så utrolig deilig å swosje rundt i løypene, og så denne verdensmesterfølelsen når jeg klarer å suse ned en bakke uten å ramle omkull. Måtte snøen ligge fram til mai!

Vel hjemme var det bollebaking og pisking av krem som sto på programmet, pluss litt borddekking og varming av det vi kaller "grapsepai"; en dessert med bær i bunn, så vaniljekrem og så smuldret paideig på toppen. Deilig med vaniljeis til! Seinere på dagen kom Anja og Alf med tulipaner, Nina med Ferrero Rocher og Julia med en topp hun hadde sett sitt snitt til å tjuvlåne for en GOD stund siden. Ok, hun hadde med to digre sjokolader også.

Alt i alt en veldig hyggelig dag!

Tovede votter og raggsokker

2010-02-14T21:03:00.000+01:00

Valgte Kauni denne gangen, liker selve garnet veldig godt og i særdeleshet de lange fargeskiftene. Litt for lange til votter egentlig, så jeg juksa litt på den lyseste votten for å korte ned det hvite feltet. Ganske delikat denne fargen der den sjatterer seg gjennom det rosa fargespekteret. Vottene har funnet et godt hjem hos Mari Lene. Og forsåvidt raggsokkene også. Familien i Sveio har et utømmelig behov for slike sokker og er altetende.

Garn: Kauni
Garnforbruk: 56 gram
Pinner: nr 3,5 og 4,5
Størrelse: Dame

Garn: Viking raggegarn
Garnforbruk: 98 gram
Pinner: nr 3
Størrelse: 38-40

Februarsokker

2010-02-07T10:19:00.002+01:00

DUSS2010-alongen går sin gang og februarsokkene var virkelig en lekkerbisken! Ikke bare var Lizzy (ravelrylink) et uvanlig vakkert mønster, garnet fra HK Angora var nydelig og gikk rett hjem hos meg! Det er en nytelse å strikke når både mønster og garn passer så godt sammen, og det skader heller ikke at mønsteret er såpass variert. Kjempemorsomt strikkeprosjekt!

Jeg strikket skaftet litt lenger enn det som var angitt i oppskriften, rundt 13 cm fra mønsterborden. Etter at jeg var ferdig med å felle kilen - gøyal og effektfull vri! - begynte jeg umiddelbart på mønsterborden oppå foten. Mottakeren har ikke verdens største føtter så jeg ville sikre meg at de ikke ble for store. Strikket så 10 omganger etter mønsterbordene før jeg startet fellinga.

Er veldig godt fornøyd med resultatet. Veide litt for og imot om jeg skulle blokke dem litt, men konkluderte med at vanlig bruksblokking holder. Som sagt, disse sokkene skal pass på små føtter og blokking gjør jo saker og ting noe større. Og om en drøy time skal bursdagsbarnet få nye sokker! Da skal vi ut på tur!

Garn: HK Joy
Garnforbruk: 74 gram
Pinner: nr 2,5
Størrelse: 36-37

Mer nålefilting

2010-01-31T13:29:00.000+01:00

Jeg har fått blod på tann og fortsetter noe famlende min ferd mot mestring av nålefiltingas kunst. Enda mer restegarn av Finull ble hentet opp fra posen, svart og grønt denne gang. En idé slo meg med tanke på dekor, nemlig OLs pictogrammer. Aktuelt i disse tide hvor nedtellinga til lekene i Vancouver er begynt for lengs. Jeg valgte skihopping og kunstløp, det var de to enkleste å overføre til ull, og lærte enda en liten lekse om hvordan nålefiltet pynt oppfører seg under toving. Det som var lange, elegante linjer blir forvandlet til litt mer chubby og ikke fullt så elegante atleter. Forhåpentligvis rasker vi til oss kilovis med edelt metall likevel.

Og her er pictogramvottene:

Garn: Rauma Finull
Ull: Panduro-ull
Garnforbruk: 64 gram
Pinner: nr 6
Størrelse: Dame

Lang natts ferd mot dag - nålefilting

2010-01-30T08:37:00.001+01:00

Det skal være bortimot umulig å lære gamle hunder å bjeffe, men gjelder det gamle kjerringer og nålefilting også? Gudene skal vite jeg har min del av tovekatastrofer bak meg, er det nå så veldig lurt å komplisere livet mitt med å nålefilte på toveprosjektene? Jah. Jeg er nødt til å se om jeg får dette til. Uten at jeg helt kan peke på hva som trigget denne tvangstanken. Men har man lyst til å nålefilte så nålefilter man selvsagt.

Jeg tenker votter og nå er det ikke snakk om å kose seg med strikkinga, nå er det bare å sette vinger på maskene og race i vei. Det er ikke lenger strikkinga som er veien, sannheten og livet, det er NÅLEN og ULLA. Jeg lar bildene ta over herfra, og kommer tilbake med litt kommentarer på tampen.

Prosessen

Kommentarer til bildet:

Første skritt er selve vottestrikkinga
Så tenkte jeg at det sikkert ville være enklere å ha support et av lite pepperkakeformhjerte når jeg skulle stikke. Ja, for det var hjertet som var minst komplisert i min enorme samling av ca. tre pepperkakeformer.
Så stikker vi, da. Formen er rett og slett i veien, gjør alt mye vanskeligere og er definitivt ingen support.
Vekk med formen! Etter fem stikk blir jeg typisk nok overmodig og kjører i vei med frihåndsstikking. Yes I can!
Hjertet tar form
Åh, det ble vel fiiint!
Jeg er så imponert over meg selv at jeg like godt lager et hjerte til. *on a roll*
Og hjertevottene er klar til toving!
Ferdig! Jeg tredde vottene på hver sin skistav og satte dem ut i natta. De ser ut som kjærester, he he.

Prosessen gikk ganske knirkefritt, men jeg gjorde én feil underveis. Jeg var redd for å filte for mye og lage for tynne konturer, tenkte at ulla kanskje ville krympe for mye i maskinen og gjøre hjertene små og "snurpene". Skulle gjerne hatt konturene smalere, men wtf. Det retter jeg opp neste gang. Alt i alt er jeg meget fornøyd med meg selv. Og aller mest imponert over at jeg hadde tålmodighet til å lage prøvelapp. Wow.

Garn: Rauma Finull
Ull: Panduro-ull
Garnforbruk: 60 gram
Pinner: nr 6
Størrelse: Dame

Rosa hestelykke

2010-01-27T17:10:00.000+01:00

Tidligere har jeg strikket kattevottene til Jorid Linvik, nå var turen kommet til hestevottene. Og de var like morsomme å strikke som kattevottene! Det går som en lek å lese Jorids mønstre, forklaringene er så utførlige og gode at det nærmest er umulig å strikke feil. Og vottene og sokkerne hennes er av det ytterst sjarmerende slaget. Jeg hadde noe restegarn i ulike typer alpakka, men det var bare den rosa fargen jeg hadde såpass igjen av at det var nok til et par votter. Pluss litt hvitt. Nå gjelder det bare å finne den ultimate hesteprinsesse på rundt 10-12 år. Som fryser på henda.

Garn: Tynn Alpakka fra DSA (rosa) og Tynn Alpakka fra Drops (hvitt)
Garnforbruk: 46 gram
Pinner: nr 2,5
Størrelse: ca 12 år eller veldig liten dame

Tovede votter av restegarn

2010-01-23T11:24:00.001+01:00

I mitt bittelite forsøk på innkjøpsstopp av garn gikk jeg på leting og fant. Tre godt påbegynte finullnøster i farger som samstemte så godt som noen. Jeg er fremdeles ikke helt stø i tovingens kunst og bestemte for å komme et skritt videre i den retninga. Ble veldig fornøyd faktisk, synes fargene er nydelige sammen og tovede votter jo så vakre i seg selv.

At jeg slapp opp for det mørkebrune føkkings garnet helt på tampen av vott nr. 2 tok jeg selvsagt med et smil. Jatta. Innkjøpsstopp liksom.

Garn: Rauma Finull
Garnforbruk: 78 gram
Pinner: nr 6
Størrelse: Medium dame

Fascinerende Everest

2010-01-21T10:29:00.003+01:00

I går fikk jeg bokpakke fra Amazon; Dead Lucky: Life and Death on Mount Everest av og om Lincoln Hall og hans utrolige opplevelser i Everests dødssone. Les bare her:

Lincoln Hall set off for Everest in early May 2006. Five weeks after reaching Base Camp in Tibet, he began his push for the summit. After three days of climbing higher into the oxygenless air, he was blessed with a perfect summit day. For a few minutes, Hall was the highest man on the planet. His Sherpa companions arrived, photos were taken, and the climbers commenced their long descent. Then things began to go horribly wrong. Hall was struck by cerebral oedema - high-altitude sickness - in the aptly named 'death zone'. Drowsiness quickly became overpowering lethargy, and he collapsed in the snow. Two Sherpas spent hours trying to revive him, but as darkness fell he was pronounced dead. The expedition's leader ordered the Sherpas to descend to save themselves. The news of Hall's death travelled rapidly from mountaineering websites to news media around the world, and by satellite phone to Hall's family in Australia. Early the next day, Dan Mazur, an American mountaineering guide with two clients and a Sherpa, was startled to find Hall sitting cross-legged on the knife-edged crest of the summit ridge.

Hall's first words, "I imagine you are surprised to see me here,"- were a massive understatement. Much was reported in the press about Hall's resurrection, but only he has real insight into what happened, and how he survived that longest night. Dead Lucky is Lincoln Hall's own account of climbing Everest during a deadly season in which eleven people perished on the world's highest mountain. Awarded special jury mention at the BANFF Mountain Film and Book Festival 2007.

Jeg gleder meg så det kribler til å lese den boka, måtte bare øyet mitt få fart på tilhelelsen! Everest er så vanvittig fascinerende, ikke bare fjellet i seg selv, men hele atmosfæren rundt ekspedisjonene. De ulike rutene, alle hindringene, partiene med magiske navn som the Khumbu Icefall, the Balcony og det skrekkelig skumle Second Step på nordsida. Akklimatiseringsrutinene som tar uker, det første lille avansementet fra Base Camp til ABC Camp (Advanced Base Camp) og slitet videre til Camp 1, 2, 3 og 4. Climb high, sleep low. Mantraet som reduserer risikoen for akutt høydesyke. Reduserer, ikke nødvendigvis hindrer. For det er ganske tricky dette med høydesyke, mens man kan trekke den logiske slutningen at jo mer trent du er jo større sjanse har du for å klare den fysiske påkjenninga, så kan man ikke forutse noe som helst når det gjelder høydesyke. Den rammer tilsynelatende tilfeldig, helt uavhengig av fysisk form. Jeg har fulgt Discoverys serie Everest - Beyond the Limit i fjor høst, (og ser fremdeles en og annen reprise) og bildet av en inder med hjerneødem sitter som klistra på netthinna. Virkelig et skremmende syn, øynene blir bokstavelig talt presset ut av øyenhulene av all væsken inne i hjernen og de buler ut som på dypvannsfisk i fiskedisken. Skrekkelig. Inderen overlevde, da. Sånn for the record.

En annen serie som omhandler kampen mot toppen av Everest er BBCs Man vs. Mountain, hvor en gruppe britiske soldater gjør et forsøk på å nå toppen via den meget vanskelige ruta fra vest; The West Ridge:

Jeg skal selvsagt bestille seriene fra Discovery og BBC. Og boka Dark Summit av Nick Heil er allerede på vei. Om 2006 sesongen da så mye gikk helt galt på Everest. Det blir sikkert flere bøker og filmer også, men der stopper det. Til tross for at jeg har et visst asketisk element i meg, lyst og evne til å pushe litt grenser og en bra porsjon eventyrlyst, så har aldri Everest og 8000-toppene vært en del av mine drømmer. Til det er ubehaget for ufattelig stort, risikoen for høy og lommeboka for tynn. Da nytter det ikke å lokke utsikten. Så jeg fortsetter å fascineres fra godstolen.