mandag, oktober 20, 2008

01.09.08 Ennerdale - Rosthwaite

Jeg skal på tuur! Jeg skal på lang, lang tuuuur!

Dette er dagen da jeg kommer til å flyte på en lykkesky av adrenalin. Jeg skal gå min første etappe av Wainwright's Cost to Coast, og jeg er hyper som terrier. Vi drar avgårde like etter frokost, et måltid som for min del består av frokostblanding, banan og kaffe. Etterhvert kommer jeg til å supplere med stadig mer proteiner og fett, men foreløpig finner jeg feite pølser, tomatbønner, steikt sopp og egg i diverse utgaver noe frastøtende så tidlig på dagen. Ikke hver for seg, men sammen.

Det regner. Det har høljet ned siden starten på august og Nord England er vakkert og irrgrønt. I dag skal vi først gå langs Ennerdale Water på en sti Scott beskriver som "rocky". Videre over noen marker til vi tar inn på skogsveien som går over til sti etterhvert som vi nærmer oss Black Sail Hut, Englands mest øde ungdomsherberge eller hostel. Etter lunsj i BSH er det bare å trekke pusten dypt og forberede seg på en bratt oppstigning til Loft Beck på 600 moh. Vi passerer Honister Pass og den utfordrende nedstigningen til Honister Slate Mine Museum og kafé. Resten av turen ned til Rosthwaite går vi på asfalt.

Stien langs Ennerdale Water er fin og slett ikke særlig rocky, men så er dette dagen da alt er så ubeskrivelig lett og deilig. Jeg ligger i front sammen med Sam, vi har noenlunde samme pace og synes begge det er greit å holde litt god fart. Lunsjpakken er allerede sprettet, og jeg noterer meg at jeg må huske å hamstre diverse energibars ved første anledning. Lunsjpakker bestående av to sandwich, en frukt, en liten sjokolade og en pakke chips(!) er ikke på langt nær nok for dagsetapper på åtte timer. Etter en time eller halvannen når vi enden av vannet og som avtalt med Scott venter vi på resten av følget før vi går videre. Allan og Ian dukker opp ganske kjapt, det tar ikke lang tid før vi er samlet.

Allan

Det er lettere for de fleste å gå på skogsveien oppover mot Black Sail Hut, folk sliter ikke så mye med marsjfarten som ved ujevnt underlag. Selv Lynn med sine 158 cm holder et bra tempo oppover, og vi ankommer BSH ganske samlet. Jeg går litt amok med kameraet ved BSH, det er så utrolig grønt der! Og sauene! Sauene er virkelig nydelige med sin svarte og hvite ull, og de gir et sterkt inntrykk av tilhørighet til stedet. Det er bedrøvelig lite igjen av lunsjpakken min og jeg gløtter håpefullt inn i det bittelille kjøkkenet i BSH. Åh! Det står et kakefat på kjøkkenbenken, og det ligger ett enslig lite kakestykke igjen under dekslet. Prislista henger på veggen, og jeg graver meg til bunns av sekken for å få tak i plastposen med den lille reisepungen min. Sjokoladekake. Fytti, den er god! Jeg lurer på hvem som har bakt den, for stedet bærer ikke preg av noen "fastboende". Eller overnattingsgjester. Men eventuelle overnattingsgjester ville uansett dratt avgårde lenge før vi ankom. Kanskje en av dem hadde fått et anfall av akutt bakelyst? Det regner fremdeles og vi spiser lunsjen vår innendørs, dvs. de andre spiser lunsjpakkene sine og jeg spiser kake.

Ved Black Sail Hut


Dagens sau

Bilde: David lader opp til Loft Beck
Da vi har snørt igjen støvlene, hipset på oss sekkene og kommer ut i friluft har det sluttet å regne. Det passer bra, Gore tex og bratte oppstigninger hører til de kombinasjoner jeg misliker intenst. Vi tusler bortover langs en skråning før vi kommer til bekken som markerer begynnelsen på oppstigningen. Vi skal over bekken, og så går det bratt oppover. Det ser ikke så langt ut, - vi ser toppen - heller ikke avskrekkende bratt. Det går fint an å løpe opp de drøye 300 høydemetrene. No problem. Jeg har adrenalin i blodet, fjær i hodet og er ruset på min egen uovervinnelighet. Etter de første 100-150 høydemetrene er farten min redusert til langsom gange. Fremdeles målrettet og jevn, men altså ganske langsom. Jeg slipper Ian forbi, Sam og Allan har allerede passert. Landskapet er fascinerende i sin grønne mykhet. Fløyelsaktig og innbydende. Det var dette grønne fløyelsbildet som lurte meg så grundig da jeg så bilder av Lake District i forkant av turen. Jeg så bakker mer enn fjell, slake stigninger i stedet for brutale utfordringer og selvsagt hadde jeg plassert meg selv inn i denne idyllen iført singlet og shorts. Ikke misforstå, ingen av stigningene jeg gikk i England var brattere enn noe jeg har gått tidligere, og ingen hadde virkelig store problemer med å komme seg opp, men jeg hadde forventet et enda lettere terreng. Og jeg ble faktisk gledelig overrasket over å oppdage at dette ikke stemte. Vel, jeg peste meg mot toppen, stoppet noen ganger og tok bilder, men jeg slapp ikke flere forbi. Etter den innledende biten med kappgang stabiliserte jeg farten og passet på å ligge godt foran gjengen bak. Man har da sin stolthet.

På vei opp Loft beck


På toppen! Pam, Sam, Allan, Ian


Jeg nærmet meg toppen og lette febrilsk i lommene etter mer mat. En halvfull plastbeholder med nøtter, kanskje en god neve, var alt jeg hadde igjen av matlageret mitt. Jeg spiste én nøtt om gangen mens jeg økte farten de siste metrene mot toppen. Det blåste fælt der oppe, men sola skinte og la man seg flat i gresset så kjentes ikke vinden så godt. Dette hainnle om å leve, tenkte jeg og fokuserte på å få optimal nytelse ut av den siste nøtta.


Resten av gruppa lå ikke så altfor langt bak og ankom med varierende utbrudd av grynt, stønn og mer eller mindre treffende verbale beskrivelser.
Christ, what a mountain!
peste Irene mens hun veivet gestikulerende med stavene.
Mountain? That's just a bump. Kom det kontant fra en fnysende Sam.

Just a bump skulle bli en av disse interne, repeterende greiene som gjerne oppstår blant mennesker i små, tette grupper. Just a bump sa vi da vi på en seinere etappe kravlet i timevis oppover til turens høyeste punkt. Eller da siste etappe åpnet med et 45 minuters mareritt av en asfaltbakke på 33%; Just a bump.

Utsikt fra Loft Beck

Etter en pause i gresset, var alle ivrige etter å ta fatt på den siste delen av dagens etappe. Jeg er generelt ikke noe pausemenneske, selv på jobben synes jeg ofte det er greiere å ikke ta pause enn å gjøre det, og jeg har ingen problemer med å multitaske spising med andre ting. Å ta pauser når man er ute på tur er forsåvidt greit, men jeg blir lett utålmodig hvis det blir for mange av dem. Og hvis de varer lenger enn det jeg synes er nødvendig. På c2c-turen ble selvsagt pausene ekstra lang fordi vi var spredd, og det er helt greit. Jeg mener, det er jo bare å legge seg sist hvis man vil ha kortest mulig pause. Litt paradoksalt det der; De som ligger sist er som regel de som har mest behov for pause, mens de som har ventet en halvtime hadde hatt plenty nok med 5 minutter. Det var som min eldste datter sa da hun beskrev skiturene de gikk under en grusom klassetur i vinter-Telemark: Da vi endelig kom fram til pausen så var den slutt!

Scott samler flokken

Etter en stund i høyden begynte vi på en ganske kronglete nedstigning. Hadde noen beskrevet den som rocky, så hadde jeg nikket enig. Enkelte steder var det nødvendig å ta i bruk både armer og bein, det engelskmennene kaller scrambling, noe jeg oppfattet å være lett klatring uten tau.



Trøtt kafégjest

Vi når Honister Slate Mine visiting senter, og sammen med Sam og Kate løper jeg det siste stykket. Jeg har ingenting informativt og historisk å si om Honister Slate Mine, jeg vet ikke en gang hva de minet etter der. Etter at jeg kjente lukten av mat, mer konkret bakemat, fra bygningen, viderekoblet jeg hjernen til magen og all energi gikk med til å snuse seg fram til vidunderligheter som pannekaker med iskrem og sjokoladesaus. Jeg bestilte like godt to stykker. Definitivt det mest slafsbare den dagen!

Vi nærmer oss sivilisasjonen igjen, og siste del av etappa går på en smal asfaltvei nedover mot Rosthwaite. Der skal vi innlosjeres på ulike B & B's, og Kate, Allan og jeg skal bo i Gillercombe hos Rachel. Rachel har te og scones stående klart på bordet da vi ankommer, og vi møter Cath og Philip som også har booket hos North West Walks, men de benytter seg ikke av guiding, kun booking av overnatting og bagasjeservice. Rachel er noe helt for seg selv; 70 år gammel og innbarka walker. Hun går morgenturer på tre timer og er dritsur på søstera som spanderer cruise på henne til vinteren. Rachel vil heller til Kilimanjaro. Mye heller. Hun har allerede sett verden fra toppen av Mt. Kenya og hun har besøkt base camp ved Everest. What am I suppose to do on a bloody cruise?! Rachel vasker over støvlene våre før hun setter dem på tørkerommet. Joda, Rachel er en walker herself. Ingen tvil.

Ved Rosthwaite
søndag, oktober 12, 2008

31.08.08 St. Bees - Ennerdale

Hurra! Jeg er bedre i øyet, og selv om det ikke er helt på plass så funker i hvert fall smertestillende. Kan det være bandasjelinsa som har krøllet seg eller kommet ut av stilling? Jeg teller på knappene om jeg skal gå dagens etappe eller dra til akuttmottaket på Whitehaven og sjekke opp linsa. Ev. ta den ut hvis det er den som forårsaker alt denne dritten. Scott råder meg innstendig til å benytte meg av denne muligheten til å få sjekket sakene, dagens etappe ganske kjedelig ift hva som venter oss de neste dagene, så bedre å gå glipp av denne enn de neste. Ok, så drar jeg til Whitehaven. Vinker de andre av gårde og får fingerkryss og gode ønsker tilbake.

Whitehaven

Jøss. Jeg var ankommet effektivitetens britiske høyborg! Akkurat der, innimellom de to bygningene som står vinkelrett på hverandre ligger emergecien på Whitehaven Hospistal. *peker på HER*

Good morning, I’m Mien from Norway, is it possible to get a doctor to check out my left eye?

(jeg oppgir diagnose, beskriver symptombildet og gjør meg klar til en helvetes kamp for å slippe gjennom øyet i helsevesennåla)

Sure, love! Your adresse, please?

(Huh? Ingen avvisning x 7 først? Ingen snurpemunn og surt blikk? Jeg blir litt matt av sjokket, jeg mener, jeg har hørt så mange historier fra legevakta hjemme i Norge.)

Mannen i luka får adressa mi og taster i vei. Han bare vifter avkreftende da jeg spør om han vil se det europeiske helsetrygdkortet mitt.

Sit down over there, love, the doctor will see you in ’bout five minutes.

Legen hentet meg etter mindre enn fem minutter. Jøss.

Linsa ligger fint plassert, og smertene skyldes trolig bare erosjonen i seg selv. At sårkantene lever litt under linsa. Jeg blir rådet til å holde øyet mest mulig i ro, holde det jevnt fuktig og eventuelt patche det. Legen utstyrer meg med tape, tykke patche-puter og fuktende gelé. Jeg takker nei til piratlapp og smertestillende, det har jeg nok av.

Til Ennerdale

En ny taxi tar meg til Ennerdale og Shepherd’s Arms, vårt neste overnattingssted. Der fordriver jeg tida med å prate med en med-vandrer som har skadet kneet. Hun venter på Packhorse, bagasjeeskorten som frakter vandrer-bagasje langs hele c2c-ruta. Vi får gratis skyss med Packhorse hvis vi er syke eller skadet. Øyet blir stadig bedre utover dagen, og etter at damen med kneet har humpet inn i minibussen til Packhorse tar jeg sjansen på å lese litt mens jeg venter på å få tildelt rom. Mens jeg spiser lunsjpakken min fra Stonehouse farm.


Shepherd's Arms i Ennerdal

Middagen i pubdelen av Shepherd’s Arms er lystig, folk er glade og opprømte over å være i gang med ”walken”, og jeg er nysgjerrig på å høre hvordan de forskjellige opplevde etappen.

Easy day. Mener Sam. Og slikket ølskummet av overleppa med tydelig nytelse.

Ah, that was the most horrible day! I was soaked! Klager Irene på sin saftige australske country-dialekt. Hun hadde fått noen uforklarlige hetetokter på vei opp til Dent.

Resten hadde bare hatt det fint og greit.


Jeg er fryktelig misunnelig.

TEMA: Gruppa

Hvem er så disse menneskene jeg skal rusle rundt i UK med i en liten evighet? Hvor kommer de fra alle sammen?

Sam: Fra Kent i England og den absolutt best trente i gruppa. Hun går, løper, står på ski, sykler. Sam har humor så det holder og er en real og likefram person

Allan: Fra Manchester-området, og ligger ikke langt tilbake for Sam mtp form. Lun og hyggelig, og kan ikke fordra i gå i goretex-bukser! Det var jaggu ikke mange timene Allan ikke gikk i shorts, uværet til tross.

Lynn: Fra Perth i Western Australia, interessert i historiske steder langs c2c-ruta. Lynn er bare 1.58 og synes nok at tempoet kan bli i kjappeste laget. Særlig oppover.

Kate: Også fra Australia, og interessert i å besøke de litterære landemerker som måtte befinne seg i umiddelbar nærhet av overnattingsstedene. Kate virker å være i ok form, men hun velger likevel til å bryte etter få etapper.

Pam & Ian: Utrolig sympatisk par fra Melbourne, Australia. I bra form selv om det skorter litt på balansen.

Irene & David: Nok et australsk par fra North Queensland. Veldig utholdende begge to!

Scott: Er guiden vår og dette er hans fjerde coast to coast i år. Og hold dere fast; Scott gjør denne jobben gratis! Han får knapt dekket utgiftene sine og gjør en strålende innstats både sosialt og som guide. Da jeg spør ham hvorfor han bruker 8 uker+ på "veldedighet", er svaret innlysende: Because I love walking.

Det er bare Sam og jeg som ikke bruker staver, eller poles. Allan og Scott bruker som regel bare én, resten to. Irene påstår i ettertid at hun aldri hadde klart å gjennomføre turen uten staver, da tenkte hun på alle de myr- og gjørmeområdene vi måtte over.

Sam, Scott og jeg benytter oss også av drikke-duppeditten Camelbak, et drikkesystem som gjør at du slipper flasker og i stedet har en drikkebeholder i et eget rom i sekken som er beregnet til dette. Man fyller beholderen med vann om morgenen før start, derfra går det en slange som man drar ut fra sekken og fester på en av sekkens seler. Da er det bare å vri litt på hodet, gape over munnstykket og suge i vei. Enkelte dager smaker vannet vel mye svømmebasseng, men skitt au, man venner seg til alt.

lørdag, oktober 11, 2008

30.08.08 Manchester - St. Bees

Kaktusen i øyet har vokst, så jeg klipser på solbrillene og utstyrer meg med caps før jeg rusler bort til Manchester Piccadilly for å ta tog videre til St. Bees. Før jeg dro fra hotellet hadde jeg fylt opp vannflaska, men det gjensto en del hamstring av mat. Jeg var forutseende, og fylte opp for hele dagen, skulle øyet fortsette å plage meg så var det lite trolig at jeg ville bevege meg særlig mye utafor rommet. Møtet med guiden og gruppa kl. 17 var et must, men bortsett fra det så jeg for meg nok en ettermiddag og kveld på rommet.

Jeg fant toget mitt, First Transpennine Express, som skulle føre meg til Lancaster hvor jeg skulle bytte til det toget som tok meg fram til St. Bees. Vindusplassen var i grunnen litt bortkastet, jeg kunne uansett bare se rett fram og gikk dermed glipp av Cumbrias kystlinje. I stedet festet jeg blikket på noe ungt, dynamisk og hektisk like overfor meg. Den dynamiske var iført mørk dress, lavendelfarget skjorte og litt for iøynefallende mansjettknapper til at jeg helt trodde på det imaget av viktighet han øyensynlig ønsket å formidle til omgivelsene. Laptopen ble etter endel styr plugget inn, og en svart ipod classic ble erstattet med ikke mindre enn to mobiler som han vekslet mellom. Han snakket høyt og uavbrutt hele veien til Lancaster, og samtalene forsterket definitivt inntrykket av at her gjaldt uttrykket Image is Everything. Så var det tid for togbytte og resten av turen opp til St. Bees var ganske så begivenhetsløs.

Jeg triller kofferten noen få meter fra jernbanestasjonen bort til turens første overnattingssted, Stonehouse Farm, og får tildelt rom av Carol. Et lyst og stort rom med to senger, tv, stort skap og brettet med vannkoker, kaffe, te, kjeks etc. Jeg deler bad og do med Allan. Et dypdykk i medisinmappa, et glass vann og en piratlapp seinere ligger jeg på senga og myser enøyd på Titanic. Den eldste versjonen.


Stonehouse farm

Seinere på ettermiddagen blir det holdt info/bli kjent-møte i The Lounge. Dean fra North West Walks informerer om hva vi kan forvente oss av de neste to ukene, hvor utfordringene ligger og hvordan vi best kan forholde oss til dem, og guiden Scott supplerer. Kort oppsummert: Compeed. Forsamlingen på ni vandrere retter etter hvert fokuset mot mer primitive behov og hvordan man får dekket disse under vandringen. Hvor og når og sånt. Og er man garantert busker hele veien? Hvis noen skulle være i tvil om Maslovs behovspyramide funker i praksis, så gjør den absolutt det.

Scott råder meg til å dra til Whitehaven Hospital med øyet dagen etter. I stedet for å legge ut på første etappe sammen med resten av dem. Det vil ikke være flust med sykehus rundt de stedene vi skal, og blir jeg nødt til å oppsøke akuttmottak så kan det bli en dyr historie i og med at jeg trolig vil trenge taxi. Det offentlige transportnettet er ikke særlig godt utbygd i disse områdene. Jeg lusker tilbake til rommet, og takker pent nei da Scott seinere spør om jeg vil være med ut og spise ”evening meal” med resten av gruppa. Det renner kontinuerlig fra øyet og det gjør grisevondt. Føkk.






søndag, oktober 05, 2008

29.08.08 Haugesund - Manchester


Eagle Creek pakkekuber


Så dro jeg da. Pakket ned yttertøy, ull, fleece og sokker i det geniale Eagle Creek systemet mitt, la kubene pent på plass i kofferten og slengte sekken på ryggen. Sjekket at caps'n, solbrilleklipsen, piratlappen og en del andre snodige øye-remedier var på plass. Laptopen ble med, den lå i sekken. Jeg valgte å reise i fjellstøvler fordi de tar så utrolig mye plass i kofferten, og selv om de er tunge i forhold til vanlige småsko, så er det kjapt gjort å sparke dem av seg på fly, tog etc. Sikkert til stor glede for alle mine sidemenn.

Det viste seg at jeg måtte av med støvlene allerede før jeg var ombord i første fly, Haugesund - Gardermoen. Det peip så snart jeg nærmet meg sensorene i sikkerhetskontrollen, og det skyldtes vissnok støvlene. Mulig det, men det peip like forbanna intenst da jeg passerte firkantramma på sokkelsten også. Og piper man uten at vaktene finner ut hva som er årsaken, da blir man tafset på. Ut med armene og spread your legs. Jadda. Tafse, tafse. PIIIIP! De ga opp uten å ha blitt stort klokere.

Jeg peip på hver eneste flyplass etter dette.

På flyet fra Oslo til Manchester begynte jeg å kjenne ubehag i øyet. Min vante tro ignorerte jeg dritten som best jeg kunne, og etter å ha tatt toget inn til Manchester Piccadilly, bestemte meg for å spasere til hotellet som i følge kartet ikke lå så altfor langt borte. Ti minutter seinere sjekket jeg inn på The Gardens Hotel. Ok dobbeltrom med stort bad, vennlig betjening, fri wifi og det jeg liker best ved britiske overnattingssteder: vannkoker. 45£ natta.


Det begynte å vokse små kaktuser i øyet og jeg dro ut på byen mens smertene ennå var levelige. Ruslet litt rundt og var innom et par Outdoor Shops for å se etter en spesiell fjellhatt jeg hadde ønska meg lenge. Etterhvert kapitulerte jeg og dro innom Sainsbury for å hamstre mat til ettermiddagen og kvelden:

Flere pakker sandwiches, kjeks, frukt, nøtteblanding, gulrotkake, mineralvann, yogurt. Jeg kom definitivt ikke til å bevege meg utafor hotellrommet mer den dagen, til tross for at klokka ikke var mer enn 15-16 lokal tid.

Piratlappen ble rotet fram fra sekken, og jeg tilbrakte resten av dagen med å skjele enøyd på en tv som serverte absolutt severdig engelsk krim. Og så tygget jeg litt innimellom. Litt frukt, litt kake, litt smertestillende. Tomorrow is another day.

TEMA: Utstyrsliste

Å pakke til en ferie i Nord England i september er virkelig en utfordring, en ferie som hovedsakelig skal foregå i friluft i forskjellige landskap med ulikt terreng. Timevis i friluft. Hver dag i 13 dager. Med små muligheter til å benytte vaskerier o.l., stedene vi besøker er for små og uanseelige til å innbefatte sånne luksusforetak, og hadde de eksistert ville de trolig vært stengt når vi ankommer. Etter noen runder med pakking og tenking kom jeg fram til følgende utstyrsliste: (ikke nødvendigvis samme farger som de på linkene)

Pluss noen truser, et par hjemmestrikka sokker, tynnere sokker, t-skjorter, joggiser, en hjemmestrikket jakke i alpakka (den var gull verdt!) og en Norrøna Amundsen bomullsbukse. Disse plaggene var til "fritida" på kvelden.

Lista viste seg å være riktig så fornuftig, bortsett fra den gamle fjellanorakken så ble resten brukt jevnlig, noe også daglig. Oops, zipoff-buksa ble bare brukt én gang.

Betraktninger i ettertid
Jeg ble virkelig imponert over støvlene! Har et par tyngre og stødigere fjellstøvler hjemme, Crispi Besseggen, og var slett ikke sikker på om jeg valgte riktig da jeg bestemte meg for å la de bli igjen hjemme til fordel for de langt lettere la Sportiva. Jeg tenkte at jeg ville behøve noe lett på føttene i og med at jeg nesten ikke hadde fått trent de siste to månedene. En slags kompensasjon. Som den eneste i gruppa holdt jeg meg tørr på beina under hele turen, og det var ingen selvfølge akkurat denne september måneden!

Berghaus-buksa sto også til terningkast 6, utrolig at noe så tynt kan holde så mye vann ute! Goretex-membranen tåler ikke særlig med skitt og møkk før det oppstår et funksjonstap, (har jeg hørt og lest uten å ha erfart det selv) og innsiden av mine buksebein var gjørmete opp til knærne så og si hver dag. Buksa ble vasket én gang.

Resten av utstyret fungerte som forventet, altså aldeles utmerket, men hansker i softshell er ikke noe for meg. Er det såpass kaldt og vått at jeg begynner å fryse på henda, så vil jeg foretrekke votter, og da i goretex. Gjerne med innervott i ull, men dem strikker jeg like gjerne selv.

Preludium 2 - Dra - ikke dra - dra - ikke dra....

En periode så det ut til at jeg ikke kunne dra avgårde. Da jeg en morgen i begynnelsen av juli våknet opp med tåkesyn på venstre øye, og etterhvert fikk ganske vondt i tillegg, tenkte jeg at dette er noe som forsvinner ganske kjapt. Smertefulle tilstander som plutselig dukker opp gjør gjerne det.

Fire øyenleger, en optiker, tre akuttbehandlinger, et frikort og noen diagnoser seinere var jeg ikke fullt så optimistisk. Tilstanden het erosjon og det er rett og slett sår på hornhinna. Det gjør vondt. Særlig om natta da sårkantene har en tendens til å henge seg fast innvendig i øyenlokket. Dette skaper problemer når øyet begynner sine raske bevegelser under REM-søvnen, da rives såret opp og smertene gjør selvsagt at man våkner. Jeg forsøkte først med 50% sykemelding. Det funket ikke i det hele tatt, jeg var like effektiv som en amøbe. Tålmodighet og etterhvert god behandling, bl. a. påsatt bandasjelinse, av et par flinke øyenleger gjorde at jeg sakte begynte å bli bedre. Men med stadige tilbakefall.

Jeg fikk ikke trent skikkelig og så for meg skrekkscenarioer oppover fjellene i Lake District hvor jeg kom pesende aller, aller sist. Sånn rundt tre km etter de andre. Med guiden trøstende ved min side. Fytti helvete.

Jeg dro på overnattingstur til Blomstølen i Etnefjella sammen med Lilian og Randi etter noen uker, og hadde to dager uten særlig ubehag. Bortsett fra nettene, da. OG JEG VAR FREMDELES I FORM! Deilig! Felix og Ursula kom fra Tyskland i midten av august for å bo her en uke, den opprinnelige planen var at jeg skulle ta dem med på turer i fjell, skog & mark. De fikk imidlertid klare seg selv for det meste, jeg var bare i stand til å være med dem på to turer.

En uke før avreise til England lurte jeg på om jeg skulle avbestille hele greia. Mulig jeg hadde gjort det hvis jeg hadde vært glup nok til å tegne reiseforsikring. Men jeg er ikke særlig glup og jeg ville på tur. Realisten i meg sa at jeg nå hadde langt flere gode dager enn direkte vonde, og et visst ubehag var jeg tross alt i stand til å tåle. Skulle alt skjære seg var det jo bare å avbryte turen og fly hjem igjen. Jeg tenkte også at klarte jeg å gjennomføre halvparten av turen, så var det verdt bryet og pengene.

Konklusjon: Jeg ba om friskmelding og bestemte meg for å dra.

Preludium 1 - Litt om hva og hvorfor og sånt

Denne turen får sin egen kategori som heter Min coast to coast walk 2008. Dette fordi det vil gjøre det langt mer oversiktelig for leseren, jeg er nemlig en svært ujevn blogger og vil på ingen måte love å legge inn dagsetappene kjapt og fortløpende. Jeg har en del flere jern i ilden enn blogging, og noen av dem befinner seg også foran på prioriteringslista. Så, vil du følge dette vandringseventyret, så finn fram til riktig kategori i menyen til høyre. Scrolle litt.

Bilder og verdensvev og copyright og sånn
Bildene i bloggen vil hovedsakelig være mine egne, men enkelte illustrasjoner vil bli snappet opp fra andre steder på verdensveven. Er sidene store og offisielle, som f.eks. Wikipedia, turist-sites og hjemmesidene til større foretak og overnattingssteder, kommer jeg imidlertid ikke til å oppgi kilde, men vil i mange tilfeller lenke til stedene/foretakene. F.eks. til B & B's. Når det gjelder private bilder, så er tillatelse alltid innhentet i forkant.

Før jeg dro til England fant jeg en nydelig og informativ fotoblog fra Brian og Gails coast to coast-vandring. Brian har vært så vennelig at han har gitt meg tillatelse til å velge å vrake i fotosamlingen sin, en samling som består av over 600 bilder og som han vil sende på cd til meg. Fint å ha supplerende billedmateriale til de dagene det ikke var mulig å ta bilder pga uvær. Thanks a lot, Brian!


What's it about?

Dette er en rute for vandrere som først ble gått av Alfred Wainwright, og jeg overlater en nærmere beskrivelse av mannen og hans virke til den engelske versjonen av Wikipedia:

Alfred ("A.") Wainwright MBE (17 January 1907 – 20 January 1991) was a British hillwalker, guidebook author and illustrator. His seven-volume Pictorial Guide to the Lakeland Fells, published between 1955 and 1966 and consisting entirely of reproductions of his hand-written manuscript, has become the standard reference work to 214 of the fells of the English Lake District. Among his 40-odd other books is the first guide to the Coast to Coast Walk, a 190-mile long-distance footpath devised by Wainwright which remains popular today.

Den lange vandringen starter i St. Bees ved Irskesjøen og har sin endestasjon i Robin Hood's Bay ved Nordsjøen. Wainwright "designet" ruta i 1976, og hans egen guidebok er et nydelig stykke arbeid med et vell av detaljerte tegninger, målinger og inspirerende tekst. St. Bees i Cumbria markerer altså starten på Wainwright's coast to coast walk, og derfra begir man seg inn i The Lake District med sine mange topper, eller "fells" som Wainwright kalte dem. Terrenget flater noe ut, og etter et par dager i West Yorkshire kommer man inn i Yorkshire Dales, et variert og vakkert landskap med åser, skog, kulturlandskap og små landsbyer av gråstein. Etterhvert kommer det flere høydedrag med avgrensede hedeområder som avløses av nedstigninger til mer skogkledde landskap. Litt opp, litt ned og etter en dag med denne berg og dalbanen er man plutselig oppe på North Yorkshire Moors. Heden. Under siste del av turen går stadig nærmere sivilisasjonen, og det siste stykket inn til Robin Hood's Bay går langs en sti som er som skåret inn i klippene. 190 miles eller i overkant av 300 km er tilbakelagt.

Hvorfor i all verden...?

Tja, et sted skal man jo feriere? Og Nord England er jo kjent for sitt varme, tørre og stabile klima i september, så valget var såre enkelt.

Ok, ok, så var det kanskje ikke klimaet som avgjorde. Utgangspunktet mitt var et sterkt ønske om å oppleve Yorkshire-heden, et ønske som faktisk har vært tilstede helt fra barndommens litteraturdykk i Den hemmelige Hagen og som ble forsterket da jeg på et litt seinere tidspunkt grøsset meg gjennom The Hound of the Baskervilles. Da jeg også opplever en nærmest manisk lykkefølelse av å gå i terreng, begynte jeg å google etter guidede fotturer i Yorkshire-distriktet. Det var flere av dem, men da jeg fant fram til Wainwright og full pakke fra coast to coast, var jeg ikke i tvil. 13 marsjdager er bedre enn
3, 5 eller 7. Dessuten fikk jeg fjellene i Lake District med meg i tillegg til heden, og fjell er toppers! Flyprisen er også den samme uansett hvor lenge jeg velger å oppholde meg i The UK, så sånn sett fikk jeg mest for pengene ved å velge en laaaang tur.

Turoperatøren jeg valgte var North West Walks. De samarbeidet med et annet selskap, Packhorse, om transport av bagasje sånn at vi slapp unna med dagstursekker. Gruppa ville bestå av max. 12 personer pluss guide. Overnatting på enkle Bed & Breakfast, en sjelden gang på noe mer hotellignende. Frokost på B & B, lunsjpakker og middag på diverse puber om kvelden.

Avreise 29. august med fly til Manchester
Manchester - St. Bees neste dag (måtte ha en overnatting pga. shit togruter)
Retur 13. september